Gå til sidens hovedinnhold

22. juli tok Norges uskyld

Det må gjennomføres tiltak slik at historien om 22. juli ikke gjentar seg, og da må vi snakke om beredskap, barne- og familiepolitikk og læreplaner i skolen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

22. juli 2011 ble Norge rammet av to terrorangrep, mot Utøya og Regjeringskvartalet. Denne dagen ble 77 mennesker drept, minst 40 hardt skadet og hele landet preget. Det norske samfunnet mistet sin uskyld, og vi mistet troen på at politisk motivert vold ikke hender på norsk jord.

10 år senere befinner vi oss i 2021. Siden da har faren for voldelige angrep fra ytre høyre og ekstrem islam blitt sidestilt og det er sannsynlig at antall høyreekstreme terrorangrep i Vesten vil øke noe i 2021, sammenlignet med 2020 ifølge PSTs nasjonale trusselvurdering.

Digitalisering gjør forebygging av radikalisering stadig mer krevende. Digitale plattformer har blitt en hovedarena der ekstreme personer og grupper utvikler og sprer voldelige ideer. Sosial isolasjon under pandemien har bidratt til mer tid på alle disse digitale mediene.

Internettfenomener som algoritmer og ekkokamre kan manipulere folks oppfatninger til å bli ekstremistiske. Tilgangen på mer krypterte løsninger og anonyme kontoer gjør også identifikasjon og avdekking krevende for Sikkerhetstjenesten.

Det er en gjennomgående profil hos mennesker som begår terrorangrep «Hvordan kan et barn vokse opp til å bli en terrorist?”. Det var spørsmålet jeg stilte meg, da jeg begynte å skrive denne kronikken. Svaret på det kan ligge i de tidligere årene, skjult bak veggene.

Tap/fravær av omsorgspersoner og dårlige omsorgspersoner i de formative årene har en helt sentral rolle i radikaliseringsprosessen. Sammenfallende funn ved mennesker som radikaliseres, viser en veldig høy forekomst av voldserfaring (psykisk vold, fysisk vold eller overgrep). Dersom man lager et grovt overslag, fremstår det som at terrorister i halvparten av tilfeller har opplevd å bli utsatt for vold.

En annen studie avslørte at en av fire terrorister har opplevd seksuelle overgrep, i henhold til en omfattende rapport om «Radikalisering og psykisk helse» av Nasjonalt Kunnskapssenter.

Det å bli utsatt for vold eller overgrep som barn kan få en rekke alvorlige konsekvenser som vedvarer resten av livet. Dersom man utsettes for vold som liten, gjør det kanskje at man får en større aksept til å benytte vold som virkemiddel i senere voksen alder. Derfor må vi rette oppmerksomhet mot barne- og familiepolitikken i Norge.

Min opplevelse som en del av generasjon 22. juli:

Det er viktig å snakke om hva vi husker og hvordan vi minnes Norges verste terrorhandling siden andre verdenskrig, og hvordan det skal bli fortalt videre til kommende generasjoner. I dag for akkurat 10 år siden var jeg sju år gammel. Jeg husker ikke mye, bortsett fra den anspente stemningen som fylte huset og følelsen av at alle holdt pusten. Jeg var redd, fordi det var første gang jeg fikk se terror.

Det var første gang jeg fikk se nyhetsklipp med ekte blod. Terror var et fremmedord for meg før den dagen.

Etter 10 års skolegang har verken temaet eller hendelsen blitt diskutert i klasserommet. Nå er jeg 17 år gammel, og mine tanker går til ungdommene som var på min alder, og hvor de hadde vært i dag hvis vi kunne hatt forhindret det.

Morgendagens terrorhendelse er ikke lik dagens terrorhendelse.

Forebygging av radikalisering og terrorisme må starte mye tidligere enn man skulle tro. Det handler om å sørge for gode livsvilkår for barn og unge, der man hjelper de ut av omsorgssvikt og familievold.

Statsapparatene har et ansvar i å beskytte landets innbyggere mot alle angrep på vår sikkerhet og demokratiet vårt. Disse angrepsmetodene er under stadig utvikling, og det er noe man må være forberedt på.

Derimot har vi også alle sammen et ansvar i å skape det samfunnet vi ønsker å ha.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.