Tidligere i februar skrev Laagendalsposten at antall ansatte i helse og omsorg med 100 prosent stilling i Kongsberg kommune har økt fra 178 i fjor til 192 så langt i år. Kongsberg Arbeiderparti uttalte i saken at de er utålmodige for å sikre flere helsearbeidere hele, faste stillinger.

Det ble imidlertid ikke full jubel og «bra, fortsett sånn» i kommentarfeltet. Flere helsearbeidere i kommunen kunne heller melde om at dette var noe mange ikke ønsket seg. For som én skrev: «nei, hvem orker 100 % i et sånt yrke i lengda.....?»

Jeg vet ikke hvordan det er å stå år etter år i jobb i eldreomsorgen, hvordan virkelig det kjennes i lengden. Men jeg sto i det i fire måneder en sommer for ti år siden, og å jobbe i eldreomsorgen er kanskje den fineste og verste jobben jeg noen gang har hatt.

Som 19-åring søkte jeg og fikk sommerjobb som pleieassistent ved et sykehjem her i Kongsberg. På det tidspunktet hadde jeg gjennom hele livet hatt familie på eldreinstitusjon, og tenkte at det ville være en meningsfylt og hyggelig sommerjobb å gi andres kjære den omsorgen jeg ønsket at også mine kjære fikk. Realiteten slo meg i trynet i løpet av første vakt.

Realitetens tid. Rettere sagt, mangelen på tid. Det ble raskt tydelig at mine kolleger og jeg sto i et enormt tidspress. Omkring 15 beboere skulle vekkes, stelles og spise frokost i løpet av et bestemt tidsrom, og vi var, om jeg husker riktig, fire ansatte – jeg totalt ufaglært.

Oftest føltes det som at jeg flytta rundt på mennesker mer enn jeg ga omsorg. Jeg klarte heller ikke å unngå å tenke på mine egne familiemedlemmer. Hvordan hadde de det egentlig der de bodde?

Etter min første vakt var jeg fysisk og mentalt utslitt, og da jeg kom hjem til mamma og skulle fortelle om dagen min, begynte jeg å grine.

Jeg fortalte mamma om de eldre som hadde bekymrede og forvirrede øyne under morgenstellet, fordi det måtte forgå i et for høyt tempo. Om de eldre som ble plassert i TV-stua i timevis for å glane på Hurtigruta minutt for minutt i stillhet, fordi det var alltid et annet sted jeg måtte være. Om at hver gang jeg forsøkte å sette meg ned for å prate med dem, måtte jeg gå, fordi romnummere blinket rødt i taket i gangen hele tiden. Samvittigheten min gnagde konstant; «Disse menneskene fortjener så mye mer enn det jeg gir dem nå».

For det var fantastiske beboere på avdelingen jeg jobbet på. Varme, kloke og morsomme eldre mennesker. Mennesker med de utroligste livshistoriene jeg hadde hørt. Mennesker som lyste opp av en klem, et smil, en gåtur eller en prat. Noe det ble altfor lite av, etter min mening. Jeg tror forresten at jeg verken før eller siden har fått så mange gode råd – enten det gjaldt livet eller kjærligheten. «Aldri sett ditt eget liv på vent for en mann» og «du skal bare være sammen med han du ikke kan leve foruten» er faen meg sant, Magda. Jeg husker og lever ved det fortsatt. Og Magda visste virkelig hva hun prata om etter et langt, levd liv.

De gode øyeblikkene gjorde nesten opp for alle gangene jeg følte jeg ikke strakk til – noe som utgjorde ca. 90 prosent av arbeidsdagen. Så givende og hyggelig var det å jobbe med eldre. Når jeg tenker tilbake på skravlinga om stort og smått mens jeg sto og rulla grått hår, og de gangene jeg hadde tid til å ta den praten, gå den turen og gi den klemmen, smiler jeg for meg selv – ti år senere.

Stresset, tårene og den dårlige samvittigheten fulgte meg til siste arbeidsdag. Disse fine, eldre menneskene fikk rett og slett ikke den omsorgen de fortjente, og det var fint lite jeg kunne gjøre med det, annet enn å gjøre mitt beste. Tiden strakk ikke til. Jeg kunne ikke være flere steder samtidig.

Noen vil kanskje tenke «okei, men det her var tross alt ti år siden». Sant nok, men det er ikke noe særlig som tyder på at tingenes tilstand er voldsomt forbedret de siste ti åra. Da jeg så Brennpunkts dokumentar «Omsorg bak lukkede dører» tenkte jeg at ingenting er forandret, hvert fall ikke til det bedre. Der fremkom det også at sju av ti helsearbeidere i hjemmetjenesten og på sykehjem vurderer å slutte i jobben. Jeg er ikke overraska. Å stå i en jobb der du har konstant dårlig samvittighet og ikke har tid til å gjøre jobben din skikkelig, når det går direkte utover sårbare eldre, går utover egen helse. Jeg kjente det bare i løpet av mine fire måneder.

Nei, jeg hadde aldri orka 100 prosent i et sånt yrke i lengda.