Det føles nærmest tabu å si det, spesielt i disse dager, men å ta på langrennsskia og gå kvegdrift mellom Solobua og Strutåsen er mitt personlige helvete.

Massene av skientusiaster som roper høyt om nykjørte løyper og skismøring, og kliner bilder av skispor, selfies med Kvikklunsj og blå himmel utover sosiale medier, er en god nummer to. Jeg får lyst til å logge av alt av sosiale medier og flykte til fjells, helt til jeg kommer på at det er nettopp der faenskapet utspiller seg.

Det er ingen åpenbar grunn til at jeg skal mislike å gå på langrenn så mye som jeg gjør. Jeg har feira omtrent hver påske i snart 30 år på Blefjell, og jeg har skiglade foreldre som har tatt meg med på utallige skiturer til både Solobua og Strutåsen. Når mamma sier «jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt som gjør at du hater å gå på ski», har jeg ikke no' vettugt svar. Objektivt sett var skiturene i barndommen helt etter boka. Jeg må jo bare være feilvare?

Jeg har i det lengste, siden jeg kunne bestemme selv, unngått å gå på skitur, men i starten av 20-åra ga jeg det et par halvhjerta forsøk da pappa lovte å smøre skia mine til proff standard. Jeg var da, og er fortsatt, overraska over hvordan mange som tror at rett skismøring kan oppheve tyngdekraften. Siden har jeg holdt meg til det samme laget med klister, og skia er kun et fremkomstmiddel når alt annet er utilrådelig.

Nå vil sikkert noen si at det åpenbart står på ferdighetene her, men alle skiturene jeg delvis ufrivillig har bak meg har faktisk gjort meg til en nokså habil skigåer. «Hva med utstyret, da?». Top notch, faktisk. Jeg bare synes det er drit kjedelig.

I år har det vært såpass trøkk på Instagram takket være finværet, at jeg har fått metta mi før jeg i det hele tatt har tatt fatt på påskeferien sjæl. Jeg er ganske sikker på at jeg har sett status på skiføret og været i hele Norge sør for Trondheim, og jeg vet hvordan utsikten fra hytteveggen til alle jeg noen gang har møtt ser ut. Jeg orker ikke mer.

Samtidig er det en del av meg som tenker «if you can't beat them, join them», en taktikk jeg i utgangspunktet støtter, og alt tyder på at påskeferieklisjéene ikke forsvinner med det første. Så kanskje er det bare å snøre på seg de pokkers skiskoa, banne seg bort til Solobua og vise alle som ikke spurte hvordan utsikten er fra min hyttevegg – den er jo tross alt jævlig fin egentlig...