Enda kulere arvtagere, med enda større appell og enda mer vanedannende virkemidler. Sosiale medier kan brukes til mye nyttig, som å holde kontakt med venner eller markedsføring for bedrifter, men det er sannelig mye uheldig og beint fram ubrukelig på plattformene også!

Flere aktører har tatt opp spørsmålet om sammenhengen mellom sosiale medier og psykisk (u)helse. Mange ungdommer rapporterer om økt stress og press og at de hele tiden føler de må søke anerkjennelse i sosiale medier. Aviser har også skrevet om såkalte «loopholes», der ungdommer havner i en spiral av kroppspress og stress på grunn av algoritmene bak videoene som vises på TikTok.

Selv om mor og far er håpløst gammeldagse og teite når de sier det til poden, så er det nok noe sant i det at det finnes sunnere forbilder enn de som roper høyest i SoMe og blir dyttet opp og frem av spesialdesignede algoritmer. Du vet, menn med nybarberte brystkasser, kinnbein som kan ripe i panserstål, plettfri sixpack og høyt inntak av veksthormoner. Eller jenter med rumpeimplantat, kløft på størrelse med Juels gruve og ducklips som gjør airbagen i en Landcruiser til skamme.

Det er vel ikke disse forbildene norske foreldre ønsker at våre unge håpefulle skal vokse opp med? Idealer som er nærmest uoppnåelige uten steroider eller plastiske operasjoner og i ytterste konsekvens kan gjøre dem syke?

Den dagen vi kommer dit at flere ungdommer kjenner ansiktet til Ex on the Beach-Christian enn Einstein, da er det noe galt fatt altså. Stopp verden, jeg vil av!

Sosiale medier har gjerne aldersgrenser, slik som mye annet gøy her i livet. Heldigvis. På flere av de store plattformene er aldersgrensen 13 år. Jeg følger ikke absolutt alle aldersgrenser slavisk, av og til tar jeg en avgjørelse selv ut fra hvordan jeg kjenner mine egne barn. Når det gjelder sosiale medier er jeg mer katolsk enn Paven. Hvis far får bestemme blir det ikke en dag før fylte 13! Hvorfor skal vi på død og liv slippe barn løs på arenaer der det foregår grooming og narkosalg, selv på plasser som lille Kongsberg?

Jeg har av og til følt meg litt alene om å sette på bremsen når emnet diskuteres på foreldremøter og slikt. Der sitter jeg liksom, den yngste pappaen blant begynnende måner og grå viker og føler meg som det eldste og kjipeste fossilet i rommet. Det er enklere om man som foreldregruppe tar et standpunkt sammen og prøver å gjøre en innsats for å skjerme barna litt fra det verste.

Digital mobbing er en annen viktig side ved dette temaet. Mobbing kan ødelegge liv. For all del, mobbing foregår fortsatt fysisk på skoler og arbeidsplasser, selv om det er gått sikkert tjue år siden Kjell Magne Bondevik ville utrydde jævelskapen. Problemet med de sosiale mediene er at mobbeofrene ikke får fred hjemme heller. Det kommenteres og sendes meldinger, folk henges ut, også anonymt. Det å ikke få noen respons i det hele tatt, null likes, null kommentarer, er også sårt for mange.

Så hva kan vi gjøre, vi forvirrede, velmenende, naive foreldre? Vi kan jo ikke forby sosiale medier heller, all den tid vi ikke tolker ytringsfrihet som kommunistpartiet i Kina. Vi kan ikke sperre ungene inne for alltid, de må spre sine vinger og kjenne på selvstendigheten. Dessuten er nok ikke barnevernet så vennlig innstilt til Harry Potter-metoden, med unger låst inn i kott under trappa.

Det vi kan gjøre er å følge aldersgrensene, lære bort nettvett, ha åpne, ærlige samtaler med de unge og være gode forbilder for våre barn. Også i kommentarfeltene og når praten går rundt middagsbordet.

For det er hvordan du møter dine medmennesker som teller, ikke størrelsen på lommeboka eller andenebbet.