Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
De skulle bare gå en kveldstur, hente en pakke eller kjøpe et brød. Det var ulike grunner til at flere befant seg i nærheten av Extra-butikken eller området rundt i 18-18.30-tiden denne onsdagskvelden.
Istedenfor havnet flere av dem midt i et drama 13. oktober, og navnene deres står nå bak et nummer og en bokstav på en tiltale signert statsadvokaten. Alle disse forklaringene har blitt viet mye plass de første dagene i rettssaken mot Espen A. Bråthen.
Sammenlignet med de som ble drept eller mistet sine kjære denne kvelden, er de heldige. Men når de forteller sine historier i retten, skjønner man at det også har hatt sin pris.
En mann forteller om skyldfølelsen som gnager.
– Jeg tenker på hva jeg kunne ha gjort annerledes den kvelden, sier han i vitneboksen tirsdag morgen.
Alt føltes så uvirkelig. Løpende fra butikken mot Peckels gate, hørte han et «svosj» fra en pil som suste gjennom luften og plutselig så han gjerningsmannen med pil og bue. Instinktivt tenkte han bare på å komme seg bort og i panikken som grep han, glemte han å ringe politiet.
– Noen ganger kan jeg ha skyldfølelse for at jeg ikke varslet politiet da jeg så Bråthen.
Flere har fortalt at de ikke forsto alvoret med en gang, som kvinnen som gikk tur med samboeren sin. Hun skjønte at noe skurret da de nærmet seg butikken. Ikke lenge etterpå hadde hun og samboeren søkt tilflukt i en omsorgsbolig i nærheten.
Der satt de sammen med beboere, ansatte og andre som hadde kommet for å gjemme seg. Mens blålysene blinket over byen, nettavisene oppdaterte seg og Barne-TV sto på i bakgrunnen, tenkte hun på datteren som var hjemme.
Et annet vitne som forklarte seg tirsdag, hørte noen rope «han skyter» i nærheten av butikken, men trodde først det bare var noen som lekte. Ikke lenge etter så han Bråthen med pil og bue og la på sprang.
Han opplevde ikke situasjonen som livstruende der og da, men uoversiktlig og ekkel.
Frykten og tankene kom først senere.
Sånn har det vært for mange av de som var i nærheten den kvelden. De vet de var heldige, men likevel er det noe som ikke helt slipper taket.
– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det, sa en av de til dommeren tirsdag.
Han tenker stadig på alle tilfeldighetene og hva hvis han ikke hadde kommet hjem til datteren den kvelden?
Samtidig må livet gå videre, og man gjør det man kan for å fortsette å gjøre det man alltid har gjort, og for å ha en normal hverdag.
Men nå låses alltid døra hjemme.
Den lange listen med navn på tiltalen som gjelder drapsforsøk og grove trusler, viser at mange var veldig nære den kvelden. Og de det gjelder vet det nok inderlig godt selv. Mange var også nære uten at navnet deres havnet i tiltalen.
Men selv for de som hadde flaks og unnslapp, er likevel frykten og tankene der. Flere av de som har vitnet forteller om blant annet søvn- og konsentrasjonsproblemer. Det kommer snikende og i perioder.
Mandag fortalte Joanne McGregor om hvordan hun opplevde å bli siktet på av Bråthen, mens datteren satt i bilen bak en ulåst dør.
– Vi er veldig takknemlig og glad for at vi er i live og uskadet fysisk, og tenker mye på de etterlatte, sa hun.
Likevel har det vært tøft å tenke på i etterkant hvordan det kunne ha gått denne kvelden.
Det er ikke alltid så enkelt å måle de tingene man ikke ser, eller hva folk bærer på.
Det kan se ut som man kom uskadet fra det på papiret, men man skal ikke undervurdere hva et øyeblikk med dødsangst eller redselen for å miste noen, kan gjøre med en person.
Selv om andre har lidt langt større tap.
Som et av vitnene sa tirsdag;
– Jeg har det med meg hver dag.
Forhåpentligvis vil rettssaken hjelpe folk med å legge denne kvelden litt mer bak seg. Også for de det tilsynelatende gikk bra med.
På den ene benken satt de etterlatte - de så bare ryggen til han som drepte deres kjære
«Vi kunne ikke begynne å skyte på måfå der inne. Hva om det sto en åtte år gammel jente bak en av hyllene»
