17. november fokuserte Kongsberg Fredslag i samarbeid med biblioteket på teamet «komme hjem» etter å ha vært soldat i krig. Selv om vår gjest Steinar Eraker fra Sandnes har tjenestegjort i UNIFIL, FNs fredsbevarende styrke i Libanon, var han en fullverdig representant for gruppa, for som han sa: «det var ingen fred å bevare». Borgerkrigen i Libanon hadde pågått i flere år, landet var splitta, og konflikten mellom Israel og den palestinske befolkningen var en del av hverdagen. 21 norske soldater ble drept i reine krigshandlinger i Libanon i løpet av de 20 årene Norge deltok.

Men i vervekampanjene fra Forsvaret brukte man aldri ordet krig. I motsetning til andre nasjoner, som var mer ærlige og spilte på spenning og risikable operasjoner i en krigssone, presenterte Norge oppdraget som «fredsbevarende». Bilder av Gandhi, Martin Luther King og Mor Teresa ble brukt, og soldater med små barn på armen understreket det humane aspektet. De offisielle kampanjene ga dermed et falskt bilde av hva som venta soldatene, sa Steinar.

Han fortsetter: «Forberedelsen til tjenesten var et kurs på tre uker. I tjenesten levde vi med krigstilstand hver dag, langt fra det vi var opplært til. Pulsen i øra og klumpen i magen var alltid der når vi sto overfor kritiske valg, og kanskje måtte bruke våpen. Alle frykta konsekvensen av et avfyrt skudd. Men dette var ikke pensum på kurset. Det ville nok ha slått sprekker i det glansbildet som oppdraget skulle gi inntrykk av, og i verste fall fått konsekvenser for rekrutteringa som Forsvaret var avhengig av. Det blei aldri kjent at FN styrken i perioder blei utsatt for stor belastning. At norske soldater hadde vært involvert i kraftige skuddvekslinger blei lagt lokk på. Media fikk ikke tilgang på informasjon om sammenstøt. Seinere har dette blitt bedre.»

Om opplæringa før avreise var overfladisk var debriefingen desto verre. Soldatene kom hjem med sivilt fly til en øde flyplass der ingen frammøtte myndighetspersoner ønska velkommen. Utstyret blei levert inn og alle ble stilt opp i en lang kø i en brakkekorridor. På et kontor i enden satt ei psykolog. Spørsmåla han stilte var av det enkle slaget, sa Steinar. «Var du noen gang redd? Er du frisk nå? Takk for det. Vær så god neste.»

Det var alt, det tok maks fem minutter.

Steinar bruker begrepet «kranglevoren» om helsevesenet på den tida han var soldat, legene ville ikke ta inn over seg at det var utfordringer for denne gruppa. Unge mennesker som sleit med angst og indre smerte etter å ha opplevd grusomme ting med møtt med fordommer og liten aksept. «Ta deg sammen», var tilbakemeldingen de fikk. Selv om dette har blitt bedre roper mange fortsatt i mørke, ingen hører på dem, sa FN-veteranen. Det forsterker problemene at at en ikke blir trudd. Man får en følelse av at skadene en pådrar seg som soldat, som mange sliter med resten av livet, er noe det helst ikke snakkes om.

Etter 2. verdenskrig har over 100.000 norske kvinner og menn vært med i internasjonale operasjoner for Forsvaret. Undersøkelser viser at mellom 10 og 15 prosent får en varig skade, altså 10-15.000. Diagnosene er PTSD, depresjon/angst, søvnproblemer, alkoholmisbruk, sosial unnvikelse. 72,4 % av de med psykiske helseplager har ikke søkt hjelp, de oppgir redsel for stigmatisering eller at de ikke veit hvor de kan få hjelp som årsak. Det er bra at Veteranorganisasjoner finnes når det offentlige tilbudet svikter. Der får man et fellesskap med likesinnede, og informasjon om hvilke rettigheter man har som skada krigsveteran. På møtet den 17.11 var også Marie Gjerde Rolandsen fra veteranorganisasjonen SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner). Hun kunne bidra både med fakta om veterangruppa, og om arbeidet SIOPS gjør. Hun fortalte at en undersøkelse i 2020 viste at 1 av 10 Afghanistan-veteraner allerede oppgir at de har psykiske helseplager. «Dette tallet kan bli høyere», sa Marie, det er en økning i antall skadde over tid, symptomene kan vise seg etter mange år. Vi kan komme til å ha med oss krigen i Afghanistan i 20 år ennå, i form av skadde veteraner, sier SIOPS.

Først for to år siden, 15. oktober 2020 vedtok Stortinget nye regler for erstatning og oppreisning til soldater som har deltatt i krig og konflikt. Alle kommuner er nå også pålagt å utarbeide en plan for denne gruppa, noe Kongsberg kommune har gjort. I Kongsberg har vi også en lokal veteranforening, NVIO. Veteranforeningene presser på for bedre behandlingstilbud. «Vi trenger en betydelig kompetanseheving på dette temaet i det sivile helsevesenet, mye mer forskning i sivile forskningsmiljøer, og et solid og forutsigbart sikkerhetsnett når skader inntreffer,» sa Marie.

Kongsbergs egen politimann Rigoberto Villaroel var også med på møtet den 17. november. Rigoberto er medlem av SIOPS via Politiforbundet. Han har en sterk historie, også i tillegg til at han ble pilskutt i skuldra av drapsmannen i Hyttegata i fjor. Familien er FN-flyktninger fra militærdiktaturet i Chile, og kom hit da Rigoberto var 5 år. Som voksen politimann var han i Sudan i 2011 for å hjelpe til med å bygge opp en politistyrke i landet, i en tid med mye konflikter, før landet ble delt i Sudan og Sør-Sudan. Han har også tjenestegjort på Frontex-båt i Middelhavet, for å vokte EUs yttergrenser mot mennesker på flukt. På båten hadde han ansvar for en verdig behandling av de døde som ble plukka opp fra havet. En tøff jobb som førte til at han ble medlem i SIOPS. Han har mye å takke organisasjonen for, sa han.

Steinar Eraker er nå aktiv i fredsbevegelsen, både i organisasjonen Antikrigsinitiativet, Besteforeldrenes klimaaksjon og i Nei til Atomvåpen. Jeg tipper at erfaringene fra Libanon har bidratt til dette engasjementet. «Krig og våpen fører ikke til fred», sa Steinar, bare til ny konflikt og mer hat og vold. Krig skader alt som blir berørt, natur, klima, infrastruktur og mennesker, også soldatene som deltar.

Deltakelse som soldat i fredsbevarende styrker og krig, kan gi skader som mange sliter med resten av livet. Fortsatt er helsetilbudet til denne gruppa for dårlig. Veteranorganisasjoner redder kanskje liv? De som var til stede lærte mye på 2 timer, og det var tårer i mange øyne. I ettertid fikk biblioteket mange positive tilbakemeldinger, og mange ønska informasjon om Kongsberg Fredslag.

For den som vil lese mer om FN-soldater i Libanon anbefales boka «Den lange veien hjem» av Knut Arnljot Braa. Se også innlegget «Å leve igjen etter krig og terrorhandlinger», publisert i Lp 3/11.

Vi ønsker alle god jul og håper at verden blir fredeligere i det nye året.