Gå til sidens hovedinnhold

«Alle» vil ha hytte. Men hva er det egentlig vi ønsker oss?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Drammens Tidende)

Alle» vil ha hytte. Men hva er det egentlig vi ønsker oss? Er det innafor å være ute etter komfort og lettvinte løsninger, også på hytta?

Året som ga oss ordene hytteskam og hytteforbud har virkelig vist hvor mye hyttelengsel som befinner seg i mange av oss.

Det ble solgt rekordmange fritidsboliger og fritidsleiligheter i koronaåret 2020. Mediene skriver om «spinnville tilstander» i et «vilt år» i et «brennhett» hyttemarked.

Selv tilhører jeg den heldige halvparten av Norges befolkning som allerede har tilgang på hytte – attpåtil i flertall. Da samboeren og jeg møttes i 0245-draget på puben Pavarotti i Drammen, så hadde vi ingen anelse om at det skjulte seg en perfekt hyttematch bak ølbrillene. Familien hans har hytte på fjellet, mine foreldre ved sjøen.

Begge hyttene har gått gradene fra å være ganske enkle til å bli komfortable steder man egentlig kunne flytta til. Vi kan skru på strømmen før vi kommer fram, dusje i varmt vann – og bilen kan parkeres like ved. Men gjør disse bekvemmelighetene at vi fjerner oss fra den naturen vi reiser til?

Et enkelt eller et enklere liv?

Det høres velkjent ut når Magnus Helgerud og Arne Lie Christensen, som står bak hver sin bok om det norske hyttelivet, deler følgende observasjon: Det virker som hyttedrømmen for mange har endret seg fra en søken etter et enklere liv, til en higen etter et enkelt liv på hytta.

Christensen skriver også at «forholdet mellom jobben, den faste boligen og hytta» er i endring. Hyttelivet er mindre preget av praktisk arbeid, bedre mobildekning gjør at vi også kan jobbe fra hytta.

Boka hans er fra 2015, lenge før en pandemi tvang fram kronisk bruk av hjemmekontor, og i forlengelse av det, hyttekontoret.

I en sak i Dagens Næringsliv fra 20. februar i år forteller en megler at hyttene som går raskest unna er de «som er mest mulig klar til bruk». Fordi: «´Handyman-generasjonen´ er litt på vei ut».

Men dette gjelder definitivt ikke alle.

Hyttehierarkiet

I fjor høst intervjuet jeg en rekke hytteeiere for nettmagasinet Harvest, til en serie om folk som har valgt et hytteliv uten tilgang på strøm og vann.

Flere fortalte om roen de fikk ved å komme i kontakt med kroppslige behov som å fryse og være sulten. Hvor godt det var å fyre opp i peisen i gørrkald hytte, og sakte kjenne at kroppen ble varm. En helt egen nærhet til det indre grunnfjellet.

Skal vi tro Magnus Helgerud, så befinner du deg «øverst i det kulturelle hyttehierarkiet» i Norge om du eier en slik hytte uten strøm eller vann. Han forklarer det slik:

«Vi lever i et land hvor det å sitte med buksa rundt anklene, utendørs i 20 minusgrader, og gjøre fra seg i et hull i bakken, gir ganske bra med status.»

«Vi lever i et land hvor det å sitte med buksa rundt anklene, utendørs i 20 minusgrader, og gjøre fra seg i et hull i bakken, gir ganske bra med status.»

Påstanden hans bekreftes i Facebook-gruppa «Vi som har hytte uten strøm eller vann», som har over 36.000 medlemmer.

«Sånn skal det være. Ekte gamaldass», kommenteres det under et bilde av en utedo dekket med snø – innvendig. Et lignende bilde får ei annen til å mimre tilbake til hytteturen da «stumpen ble snøblåst, mens jeg satt på utedoen.»

Burde jeg bare bli hjemme?

Jeg digger dette ujåleriet. Hyttene i FB-gruppa er for øvrig små eventyr, så vakre og koselige at jeg får lyst til å ta på meg bunad. Men jeg er nok dessverre for lat for de mer praktiske elementene ved denne livsstilen.

Det får meg til å tenke på noe en av de intervjuede i hytteserien sa: «Hvis det oppleves som mye styr å fyre i ovnen eller å smelte snø for å få vann, hvis du ønsker å ha alt som hjemme – hvorfor trenger du da hytte?»

Jeg «trenger» strengt tatt ikke hytte. Men jeg elsker å fylles med undring på en topp i Hemsedalsfjella. Eller ha muligheten til å padle kajakk i Blindleia, en av de sjeldne sommerdagene når sola glitrer på blikkstille vann.

Kronikken fortsetter under bildet

Men tilbake på hytta kan jeg vri om en kran for å få varmt vann til oppvasken, og det er deilig å slippe å fryse når jeg skal på do. Gjør det mine naturopplevelser mindre verdifulle? Burde jeg bare blitt hjemme?

Som med de fleste andre spørsmål her i livet, så ringer jeg min mor for å få svar.

«Klart du skal dra på hytta», slår hun fast. «Det fins da ikke noen fasit på hvordan en hytte skal være. Det viktigste er vel naturen som er utenfor.»

«Men kvalifiserer milevis med bilkø som pine nok til at jeg fortjener å kose meg på hytta?»

«Ja, selvfølgelig. Det er ikke alle som synes det frister å kjøre eller gå i ørten timer, for så å bruke masse tid og krefter på å varme opp ei iskald hytte. Det betyr ikke at de har mindre behov for et fristed i vakre omgivelser», sier mamma.

Det var godt å høre. For det virker temmelig utakknemlig å ha dårlig samvittighet fordi vi har det behagelig på hytta. Skal man aldri være fornøyd med det man har, men alltid lengte etter noe annet?

Men så legger hun til: «Hytta er jo et sted for å slappe av».

Og der er vi i gang igjen: For hva er egentlig å slappe av?

Mamma er blant dem som elsker «å ha et prosjekt» på hytta og hvor ellers hun måtte befinne seg. Derfor er «prosjekt» et skummelt ord for søsteren, pappa og meg, kun trumfet av det fryktede «familiedugnad». En av årsakene kan være at hennes barndomsparadis var på seks kvadratmeter – og dit ble man ikke kjørt til døra.

Flammene på veggen

I mange år forvaltet morfar ei lita koie i nærheten av Knuten i Kongsberg, og familien på fire var der nesten hver helg. Året rundt, uansett vær. Mormor og morfar hadde ikke lappen, så de måtte komme seg hele veien til hytta for egen maskin. Snaut halvannen mil (!) i oppoverbakke, på ski eller til fots og sykkel, med tunge sekker på ryggen og to småjenter som ble lokket med drops for å gjennomføre ferden.

Vel framme fyrte morfar i vedovnen, og mormor, kjøkkensjef både på jobben og hjemme, ordnet med kveldsmat.

Så la morfar seg til rette på en smal trebenk, mens mormor, mamma og tanta mi delte ei køyeseng. Lysskinnet fra flammene lagde spennende sirkler på tømmerveggene, og mormor fant på eventyr for å få ungene til å sovne.

«Jeg har så mange gode barndomsminner derfra», forteller mamma. Det gjorde heller ingenting at de måtte ta på skia for å komme fram til utedoen om vinteren.

Hyttene eser ut

Kontrasten er enorm til DN-saken fra 15. januar i år, hvor vi kan lese om ei fullt møblert «hytte» på 325 kvadratmeter på Hafjell som ble solgt for 22 millioner kroner. De rakk ikke engang å holde visning før storstua fikk nye eiere.

Hyttene våre blir stadig større og flere. Statistisk sentralbyrå melder at det ble bygget 1600 nye hytter i 1983, og bruksarealet på hytta var i snitt 62,2 kvadratmeter. I 2020 var tilsvarende tall 6687 og 89,6.

I takt med at ferietid og kjøpekraft har økt, så har også behovet og muligheten for å oppgradere hyttene våre gjort det samme. Mine familiehytter speiler denne utviklingen ganske godt.

En skikkelig drittjobb

I 1961 kjøpte farmor og farfar ei 40 kvadratmeter skranglete trekasse og en rød utedo på Brekkestø, et bitte lite sted på Sørlandet. Året etter ble hytta utvidet med tre soverom, et dusjrom og et toalettrom. Da kunne unevnelige ærend utføres innendørs på en såkalt kjemikaliedo. Det høres kanskje fancy ut, men det var i grunnen bare en bøtte hvor man helte sanitærvæske i bånn. Men bruken av avtredet krevde en nennsom teknikk for å unngå ubehagelig rekyl.

«Vi måtte drite forsiktig. Kom det svære klumper med litt for stor hastighet, så spratt gugga opp igjen. Tyngdekraften, vet du», forklarer min far, naturfagslæreren.

«Vi måtte drite forsiktig. Kom det svære klumper med litt for stor hastighet, så spratt gugga opp igjen. Tyngdekraften, vet du», forklarer min far, naturfagslæreren.

Enda godt snurredassen kom på plass i 1971. Tømming av denne var pappas ansvarsområde, en oppgave som ikke var direkte lystbetont. Han ble derfor en stadig mer irritert observatør av andres forbruk av toalettpapir og annet som gjorde at han måtte «grave ut dritten med hendene» (som han så pent sa det selv) før normert tid.

Det var ikke uvanlig å bli forstyrret av en sint, skrikende stemme mens man satt på den slitte plastringen:

«To tørk er nok!!! Du kan vaske deg på hendene etterpå!»

Hytta har gjennomgått diverse oppussingsprosjekter, inkludert bygging av flere plattinger og en utvidelse av kjøkkenet. Men i 2008 skjedde det viktigste: Vi kobla oss på kloakknettet.

Siden har vi kunnet gjøre vårt fornødne på et moderne vannklosett, og pappa kan gå forbi en låst baderomsdør uten å hengi seg til spionasje.

Familieidyll på få kvadrat

For det kan utvilsomt bli ganske tett på hytta. Da jeg var liten tilbrakte vi flere påskeferier i Grøndalen i Hemsedal, på ei lita seter på som vi fikk låne av mammas tante. På det meste stappet vi inn to familier med alskens unger, samt katten Gullpus. Mitt eneste dårlige minne derfra er da jeg tok en diger slurk kald kaffe i den tro at det var cola.

Den gode følelsen når jeg kjenner bållukt tror jeg kommer fra peisen i seterstua.

Men som voksen finner jeg det mindre fristende å sove stablet i høyden på smale brisker, for deretter å vaske meg med rumpeklut i et felles vaskevannsfat.

Selv om hytta i teorien er selve episenteret for storfamilieidyll, så har vi fremdeles med oss alle våre særheter og irriterende vaner. De blir dessverre ikke mindre fremtredende jo eldre vi blir. Og i en hverdag hvor vi er digitalt tilgjengelige hele tiden, så trenger vi kanskje mer rom for oss selv når vi har fri?

Kronikken fortsetter under bildet

Da svigermor og svigerfar bygget sin hytte i 1984, så var de en husholdning på fire. Det var nesten litt i overkant med tre soverom, og snurredassen var attpåtil innendørs. Men der stoppet også luksusen. Hytta var uten strøm i mange år, og vann henta de i bekken. Om vinteren gikk de halvannen kilometer på ski fra parkeringsplassen, og fars første oppgave ved ankomst var å grave fram brønnen.

Samboeren husker hvordan han og storesøsteren frøs i sofaen, mens mor fyrte så godt hun kunne for å få en slags lunk i hytta. Dynene ble så holdt opp foran peisen, før ungene pilte inn på et iskaldt soverom og fikk varm dyne bredd over de små kroppene.

Etter hvert ble det ordnet med brøyting hele veien til hytta. Ved å borre 90 meter ned i bakken og legge rør inn i hytta, så gikk det med ett an å tappe seg kaldtvann fra en kran i vindfanget.

Men ettersom flere familiemedlemmer kom til verden eller ble rekruttert fra utesteder i Drammen, så ønsket svigers å skape et sted hvor alle kunne samles på en mer komfortabel måte. I 2015 fikk hytta et ekstra påbygg med to soverom, og det ble lagt inn varmtvann og vannklosett. Sistnevnte er koblet opp mot en septiktank med et finurlig system med spredergrøfter for spillvann (for den som er interessert i slikt, og det kan være mange, ifølge min kjære).

Svigerfar forteller at hans overordnende mål gjennom snart førti år på fjellet har vært å gi barn og barnebarn et nærmere forhold til naturen, og at de «derigjennom blir mer glade i hytta».

Mye tyder på at planen har lyktes. Tiåringen mener det er fint med mange soverom på hytta, slik at hele familien kan være sammen. Selv fjortisen melder at han liker å være mindre på nett og mer med familien på hytta (en påstand han ennå har til gode å bevise for sin tante).

Min kjære svigerinne medgir at hun foretrekker dagens komfort, siden det er «deilig å ikke bruke hele helgen for at hytta skal bli varm.»

Hyttesnobberiet

I skrivende stund sitter jeg ved stuebordet i svigers´ hytte i Hemsedal. Der kan jeg se rett opp på en gammel seter fra 1901, hvor det ikke er innlagt vann eller strøm. Inne er det som et museum. Det er gammelt og moderne hytteliv ved siden av hverandre – men på avstand ser hyttene ganske like ut. Med bygderomantisk gress på taket sklir de inn i dalen nedenfor fjelltoppen Svarthetta. Vi som bruker hyttene deler den samme trangen til å gå tur i fjellet, uavhengig av om vi lader mobilen med strøm eller solcellepanel. Eller i det hele tatt.

En tanke slår meg: Kan det hende jeg føler jeg har «mer rett» til å ha det lettvint og moderne på hytta, siden jeg tross alt har hatt det enklere før, enn de som kjøper seg rett inn i tilsvarende bekvemmeligheter? Det er i så fall en håpløs logikk. I hvert fall når det kommer til meg selv. Bortsett fra noen malingsstrøk og litt sjauing her og der, så har jeg slitt særdeles lite for hyttekosen. Jeg er attpåtil født inn i hytteprivilegiet.

Hyttesnobberiet og dobbeltmoralen min går alle veier. For samtidig som jeg håper på moderlig aksept for lite kroppsarbeid på hytta, så undres jeg over samlingen av identiske grå bokser i nærheten av Hemsedal Skisenter. Hvorfor i alle dager vil folk bo tett i tett på fjellet? Dessuten står jeg verken på slalåm eller snowboard, så nærhet til slike anlegg er et minus i min (hytte) bok.

Kanskje jeg hadde foretrukket disse «ski in – ski out»-hyttelandsbyene om jeg hadde vært tøff nok til å suse ned bakkene? Det hender jo jeg er litt misunnelig på dem som har milevis med preparerte skiløyper rett utenfor hyttedøra på høyfjellet.

Men som trangbodde byfolk vil mannen og jeg helst være i fred når vi reiser på hyttetur.

Takket være at hytta på fjellet grenser til et rasfarlig område, så har det ikke blitt bygget flere hytter i umiddelbar nærhet. Svigermor kan fremdeles nyte stillheten, og «bade naken i elva, uten å bli observert av en Tesla».

Trygge tradisjoner

På Brekkestø har det kommet til mange flere hytter siden 60-tallet, men naboene våre er fremdeles de samme familiene. Jeg småløper ned den samme stien over heia for å komme til brygga, tråkker på de samme steinene, lar fingrene gli over de samme solvarme svabergene.

Hyttene våre har blitt oppgradert, men de representerer likevel noe uforanderlig. Barndomsminnene og tryggheten ligger fast, tradisjoner bygget over flere tiår. Hytta bare er der, samme hvor mye jeg reiser og flytter på meg ellers i livet.

Jeg skjønner veldig godt at det er rift om slike plasser, at mange ønsker å skape tilsvarende hyttetilhørighet for sin familie. Uavhengig av størrelse, fasiliteter eller beliggenhet, så handler det om å ha sitt helt eget pauserom fra hverdagen. Noe som har vært ekstra godt under pandemien.

Vi er ekstremt privilegerte som kan oppsøke dette både til fjells og ved havet, og som har foreldre som raust deler på godene. Men selv om vi føler sterkt eierskap til hyttene, så tilhører de ikke oss. Av og til tenker jeg at det hadde vært fint om vi hadde hatt råd til vår egen hytte. En vi kunne dratt til uten å spørre om det passet, uten å ta hensyn til andres planer for å få være i fred. Men da ville familiehyttene mistet litt av funksjonen som nettopp det, felles familieprosjekter som vi i økende grad bidrar til å holde i hevd.

Naturvernforbundet sier dessuten at hyttebygginga truer naturen i Norge. Men det betyr ikke at vi som har hatt tilgang på hytter i flere tiår kan senke skuldrene. Klima- og miljøavtrykket vårt øker i takt med at vi får bedre fasiliteter. Jo mer vi er på hytta, jo mer forbruker vi av naturen vi drar dit for å oppleve.

Skal fremtidige generasjoner få oppleve de samme intense friluftsgledene, så må vi sørge for å godt vare på alt det vakre rundt oss. Det ansvaret bærer vi alle sammen, uansett hva slags hytteliv vi har eller drømmer om.


En lengre versjon av denne artikkelen sto først på trykk i nettmagasinet Harvest.

Dette er reiserådene for påsken

Regjeringen presenterte 12. mars tiltak og råd for årets påskeferie. De gjelder fram til 7. april. Lokale forskrifter kommer i tillegg.

* Kommer du fra en kommune med høy smitte og strenge regler, må du også følge disse reglene der du tilbringer påsken.

* Det blir ikke hytteforbud, dersom man er påpasselig med smittevern. Unødvendige reiser skal unngås.

* Man kan reise på hotell innenlands, men må holde avstand til andre gjester.

* Personer som kommer fra kommuner med høyt smittenivå, bør ikke reise på hotell eller andre overnattingssteder der mange samles.

* Personer som ikke kommer fra samme husstand, må holde minst én meters avstand.

* Overnattingsbesøk frarådes.

* Unngå flere enn ti kontakter i uken.

* Unngå besøk, både hjemme og på hytta, av folk du ikke bor med.

* Gjør innkjøp hjemme før du drar på hytta.

* Unngå kontakt med andre mennesker på reisen og under oppholdet.

* Unngå kollektivtransport hvis mulig.

* Barn og unge under 20 år og aleneboende kan ha overnattingsbesøk av én eller to faste venner.

* Unngå serveringssteder og andre steder der det lett kan forekomme trengsel og er vanskelig å overholde en meters avstand til andre.

* Man kan besøke alpinanlegg, men unngå trengsel og følg smittevernreglene.

* Det blir sterkt anbefalt at alle holder seg innenfor Norge og ikke reiser utenlands i påsken.

* Alle som kommer hjem fra unødvendige fritidsreiser til utlandet, må på karantenehotell fram til de har fremvist negativ test, tidligst på dag tre.

* Hold deg hjemme hvis du er syk, og ikke dra noe sted hvis du er i karantene eller venter på testsvar.

* Alle påskerådene kan man lese om på regjeringen.no.

(NTB)

Les også

Hol kommune forbyr folk å ha hyttegjester i påsken

Les også

Ber folk avlyse påskeskirennet i år: – Vi glemmer oss litt

Les også

Nakstad forklarer – slik skal vi tolke den umulige påskeregelen

Les også

Selger hytte til 19 millioner kroner: – Jeg kommer til å angre en dag

Kommentarer til denne saken