Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Landskapet farer forbi oss. Ikke for fort. Og heller ikke for sakte. Akkurat passe.
Vi kjører gjennom iskalde tunneler, over frodige gårdstun i sol og regn og over og under bruer og kulverter som 100 år senere fortsatt er arkitektoniske mesterverk.
Undertegnede har kjørt fylkesvei 40 med bil mellom Rødberg og Veggli i mange år. Men vi har aldri noen gang sett landskapet på denne måten. Fra denne vinkelen. Med disse øynene.
Ja, jeg siterer meg selv. På mitt mest melodramatiske. Fra en artikkel jeg skrev om Numedalsbanen i juni.
Det gjør jeg både fordi den følelsen var så sterk i øyeblikket, at jeg klarer bare ikke å gjenskape den sju måneder senere. Men også fordi den over seks timer lange turen med dresin forandret mitt syn på Numedal.
Til det bedre.
Årskavalkade 2022
Laagendalspostens journalister fortelle hvilke saker de husker best fra året som nå er over.
Jeg tenker ofte på Benjamin
Året da Stine ble sjef i egen bolig
Trollene sprekker ofte i dagslys
Kampen om Kongsberg-sjela
Hadde jeg turt å sitte på motsatt side av sofaen selv?
Kongsbergs brytekamp med Storebror Staten
2022 var Frivillighetens år. Det var skivebom
Alltid på sporet av Numedal
Verden går videre, men vi må ikke glemme
Jeg vil slå et ekstra slag for de små bedriftene i byen
Et psykisk-system som svikter
Året da våpen-Kongsberg ble satt på kartet
Det gamle og det nye
Den turen som jeg og dresinsjåfør Runar Aarstadberg tok på Numedalsbanen i juni kan alle ta på sommerstid. Og den anbefales på det sterkeste, uansett hvor du jobber eller hvor du kommer fra.
Men for meg, som aldri har bodd her, men som har jobbet her i årevis, ble den noe helt spesielt.
Jeg innså i løpet av turen at jeg aldri hadde tatt hele Numedal-historien ordentlig innover meg. Uansett hvor mange bøker jeg har lest om emnet.
Numedalsbanen var selve livslinjen i Numedal for 80 år siden, akkurat som Nordmannsslepa var det mellom øst og vest 200 år tidligere. Og som fylkesvei 40 er det i dag.
Det å se Numedal fra Numedalsbanens vinkel viste meg at det har vært et annet Numedal før det som er nå. Men kulturen, folket, identiteten, historien og historiene lever videre, uavhengig av fremkomstmiddel. Og det å utvikle seg i takt med samfunnet, betyr ikke det samme som at du lar historien bli igjen på skraphaugen. For den er en del av deg uansett.
Og plutselig - dette kom litt overraskende - begynner jeg både å høre og, ikke minst, å høre etter hva Lars E. Jacobsen har tordnet om fra talerstolen i kommunestyresalen i Nore og Uvdal i alle disse årene.
Om at du må ta vare på historien, selv om fremskrittet raser forbi.
For tar du ikke historien med deg, så mister du deg selv. Og det vil jeg ikke skal skje med Numedal.
Jakten som aldri stopper
Om noen få vinteruker har jeg min siste arbeidsdag i Laagendalsposten. Og jeg slo derfor hardt fast i ingressen over at jeg snart slutter å lete etter Numedals sjel.
Men er det helt sant? Jeg er litt usikker på det.
Min til dels lykkelige og til dels katastrofale tur på Hardangervidda i sommer slo egentlig enda en gang fast noe jeg har hatt mistanke om lenge: At Numedal vil bli min faste følgesvenn, uansett hvor jeg havner i verden. Og kanskje kan jeg lete litt videre likevel?
Det synes jeg hadde vært fint.