Tanker om planlagt hyttebygging på Haugåsen/ Uvdal vestfjell og konsekvensene av det.

Da vi flyttet til Nore og Uvdal kommune i 1977 var det for å overta gården Kyllesdal søre -mellom i Uvdal. Vi var fjerde generasjon.

Gården hadde vært ubebodd i noen år, og det skulle bygges hus og nytt fjøs, skaffes redskap og traktor. Etterhvert kom det både barn og dyr på turnet; hester, sauer, høner, kaniner, kuer, katt og hunder.

Det ble dyrket poteter og grønnsaker, det ble syltet og saftet. Noe var fra egen hage,annet ble plukket i skogen. Vi viste hvor bær og sopp var å finne.

Vilt ble bragt hjem fra skog og fjell.

Det var et rikt liv fylt med arbeidsoppgaver hjemme på gården og som ansatte i kommunen.

Når du velger å bo på landet er det mye du kan savne av tilbud og aktiviteter både for barn og voksne som finnes i byen.

Vi kjente også på det, men i forhold til hva vi fikk, var vi aldri i tvil om valget vi hadde gjort.

Barna fikk vokse opp på en gård og lære seg å delta i alle arbeidsoppgavene.

De fikk puste i frisk luft, spise egenprodusert mat og fikk lære seg å ta ansvar når hele flokken med kuer, kalver og okse (40 stk. på det meste), som hver sommer skulle gjetes/ passe på i Kåsadalen på Hardangervidda.

Dette ble etter hvert også et av årets høydepunkt.

Men det viktigste av alt var nok friheten og nærheten til naturen små og store opplevet ved å bo og leve i en fjellbygd.

Her kunne vi overleve!

Vi kunne ha husdyr, dyrke, jakte og fiske, plukke bær og være selvforsynte.

Det var det alle beste vi kunne gi videre til våre etterkommene.

Uansett hva som ville skje i verden, ville dette stedet være et trygt sted å være. Slik følte vi det.

Når vi nå står overfor den store truselen som klimakrisen utgjør for alt levende på jorden blant annet mangel på mat og rent vann som allerede er en virkelighet mange steder, kjenner vi på både usikkerhet og angst for fremtiden.

Men når vi hører og leser om utbygningsplanene på Uvdal vestfjell/ Haugåsen er det som om det ikke hører virkeligheten til.

Det er helt uvirkelig at dette urørte område som mennesker har brukt gjennom århundrer og hatt stor respekt for, tatt vare på og vært avhengig av for å overleve skal omgjøres til hyttebyer.

(Vår gamle seterbu på Haugåsen ble bygget 1750).

Jeg vil be kommunenes politikere tenke seg godt om og ta kloke og ansvarsfulle avgjørelser når denne saken skal behandles videre.

Dere har ansvar for at alle i kommunen skal trives og ha et godt liv.

*At vi som bor i dette område klarer å krysse Riksvei 40 fredag og søndag kveld uten å bli påkjørt.

*At vi kan gå trygt på Vestside vegen med barnevogn, hund og hest, med sykkel og barnebarn på tur alle dager også fredag og søndag kveld uten å måtte kaste oss til side for hyttetrafikken.

*At vi kan bruke skog og mark som tidligere til rekreasjon, jakt og bærplukking og ikke ødelegges av veier og motortrafikk på kryss og tvers.

*At vi kan bruke vestfjellet og Haugåsen som før og slippe å forholde oss til hyttebyer med veier og gater og regler satt i system av hytteforeninger.

* At den vakre himmelen blir som før, stjerneklar og mørk.

* At vi kan ta vare på dyrelivet i området inkludert reinen som er rødlistet.

* At vi fortsatt kan oppleve orrfugl, rype og tiur.

* At rev, mår og røyskatt kan få lov til å jakte og leve sitt liv.

* At vi fortsatt kan oppleve å se sporene deres krysse skiløypa.

* At vi kan drive levende gårdsbruk med jakt, beite og seterdrift.

Å ødelegge dette område er endelig, og en forbrytelse mot etterkommerne.

Monica Moland, grunneier/ jordmor