Vi vil ha et mer rettferdig Norge, der folk kjenner trygghet for arbeid, økonomi og velferd. Høyresidens svar er velferdskutt, privatisering og midlertidige jobber. Om et år er det valg.

Mye kan sies om rapporten «Neste trekk» som NHO nylig la fram. Noen av analysene er gode og riktige, noen av forslagene også. Dette overskygges likevel av kravene om mer privatisering, midlertidighet i arbeidslivet og kutt i velferden. Selvsagt sammen med gjentakelsen av at de rikeste bør bidra mindre til fellesskapet. Dette er i tråd med politikken høyreregjeringen har ført i sju år, en linje Høyre signaliserer at skal videreføres og forsterkes.

Det oppsiktsvekkende er at høyresiden ikke ser hvilken bom dette er i tiden vi nå gjennomlever. Pandemien har vist oss betydningen av fellesskapet, at vi er tryggere sammen. Vi har sett hvor avhengige vi er av hverandres arbeid. Respekten for vanlige arbeidstakere har vokst. Vi har sett betydningen av velferdsstatens ansatte, våre fagfolk i stat og kommune. Vi har sett verdien av den norske modellen, der et velfungerende privat næringsliv spiller sammen med en sterk offentlig sektor. Når høyresiden nekter å ta dette inn over seg, men i stedet insisterer på en stadig mer markedsliberalistisk kurs, viser det bare at her mener man alvor.

Arbeiderpartiet mener også alvor. Om kort tid vil første utkast til nytt partiprogram presenteres. Det blir et ambisiøst program for 2020-tallets Norge, for arbeid til alle, for klimavennlig industri- og næringsutvikling i hele landet. Men det blir også et manifest for velferdsstaten. Den skal trygges og styrkes, ikke nedbygges. Det handler om at statens muskler, i samspill med næringslivet, skal brukes på bygging av industri som gavner velferden, ikke på privatiseringer som svekker den. Og det handler om vilje til å bruke de store pengene på de store oppgavene. På våre felles sykehus, for å hindre utviklingen mot et todelt helsevesen.

På eldreomsorg, skoler og barnehager gjennom sikring av en god kommuneøkonomi. Men det handler også om gi velferdsstatens fagfolk tillit og tid til å gjøre jobben for dem de er der for: eldre med behov for ulike omsorgstjenester, elever og barnehagebarn, alle som trenger et imøtekommende Nav. Og er det noe koronatiden har vist, så er det at velferdsstatens ansatte er tillit verdig.

Sykehjemsansatte har stått i en krevende situasjon, ofte med for dårlig smittevernutstyr. Lærere måtte plutselig legge om til undervisning gjennom elektronisk elevkontakt. Ansatte i barnehage og skole måtte endre mange rutiner da ungene kom tilbake, mens viruset fortsatt var i omløp. Embetsverket har jobbet på spreng. Det samme har de Nav-ansatte siden eksplosjonen i dagpengesøknader A– de er ikke å laste for forsinkelsene som har rammet så mange. Med dyp ansvarsfølelse har våre offentlig ansatte kastet seg rundt, stilt opp og funnet løsninger.

Da er det et paradoks at mange av de samme fagfolkene opplever lav medbestemmelse og kontroll over egen arbeidshverdag. Mange offentlige ansatte opplever en ovenfra-og-ned styring med målinger av det meste og med detaljerte rapporteringskrav som stjeler tid og suger kraft. Tid og kraft som burde vært brukt på dem som trenger velferdsstaten. Oss alle, med andre ord. Arbeiderpartiet vil ha forandring på dette. Vil vi gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor, i tett samarbeid med ansatte og brukere. Det blir et de aller viktigste prosjektene for en ny, Ap-ledet regjering etter valget neste år.

Folk skal merke konkrete forbedringer i sin arbeidshverdag. De skal oppleve langt mer involvering, færre og tydeligere mål, færre rapporteringskrav. Ambisjonen vår er en ny arbeidsgiverpolitikk for staten, basert på sosialdemokratiske verdier som tillit og samarbeid, åpenhet og involvering. Vi vil derfor redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten; som bestiller-utfører-modeller, outsourcing, internfakturering, konkurranseutsetting, privatisering og markedsbasert finansiering av velferdstilbudet. Vår felles velferdsstat skal ikke styres på importerte ledelsesmodeller som ikke passer i Norge, på misforstått mål- og resultatstyring, der det som kan telles er det eneste som teller.

Dette er store ting. Jobben blir krevende. Vilje, gjennomføringskraft, kompetanse og klokskap vil kreves. Arbeiderpartiet har dette. Vi er klare til kamp for velferdsstaten. Når høyresiden nå viser sine kort så tydelig, blir det også lettere for velgerne å se de to samfunnsretningene neste års stortingsvalg står mellom. Det blir et retningsvalg – og et verdivalg.