Tillat meg å fundere litt fritt over denne fortellingen om tortur og henrettelse, og den mulige bakgrunnen for det. Jesus fra Nasaret var en, blant flere, religiøse jøder som dro rundt og prediket sin litt avvikende trosforståelse og hadde sine tilhengerskarer. Presteskapet i Jerusalem (datidens stedlige statskirke) likte nok dette dårlig. Dissentermenigheter var lite velkomne. Da det også gikk rykter om at Jesus hadde omtalt seg som Guds sønn og helbredet sjuke folk uten medisiner, ble han ansett som en farlig, blasfemisk oppvigler. Når han, attpåtil, hadde laga spetakkel i tempelets forgård, var begeret fullt. Det ble sendt ut arrestordre på ham.

Men hvordan skulle de utsendte romersoldatene vite hvem de skulle arrestere. Dette var lenge før alle, kjente eller ukjente, «kjendiser» ble vist på skjerm i hytter og hus. Derfor trengte de kjentfolk. Her er det Judas Iskariot, den forræderske disippel, melder seg til tjeneste. For et visst vederlag tilbyr han seg å peke ut den ettersøkte, slik at han blir tatt til fange.

Deretter kjenner vi, fra bibelhistorien, hva som skjedde. På søndagsskolen og i kristendomstimene på folkeskolen lærte vi å være sinte på de som var skyld i Jesu død; ypperstepresten Kaifas, Pontius Pilatus og de slemme jødene som skrek «korsfest, korsfest!». Men den vi syntes var den aller fæleste var den pengegriske Judas som anga sjefen sin for 30 sølvmynter.

I nærmere 2000 år har den kristne kirke satt Judas nederst på rangstigen blant alle uslinger. Jeg tillater meg å spørre: Hvorfor det?

Vi kan ta et tankeeksperiment. Hvis nå Judas hadde holdt seg i flokken og ikke løpt bort til Kaifas og sladra, hvordan hadde bibelhistorien da sett ut? Da hadde det kanskje ikke blitt noen arrestasjon, korsfestelse, død og oppstandelse. Kanskje hadde Jesus dødd av alderdomssvakhet som en fattig glemt emissær. I så fall hadde det ikke blitt noen legende til grunnmur for byggingen av en ny religion, kristendommen.

Derfor er min tanke at den kristne kirke, i all sin selvopphøyde ærverdighet, burde slutte å se foraktelig ned på Judas der han sitter forhutlet og hånet. Siden han var en såpass vesentlig brikke i det spillet som man tror var gjennombruddet for verdens frelse, burde man ta ham ut av skammens avkrok og gi ham den oppreisningen han fortjener.

Jeg regner ikke med all verden av støtte for disse mine «teologiske» skråblikk, verken fra lokalt menighetsråd, Bispemøtet eller Kirkenes Verdensråd, heller en smule motstand. Men siden både steining og gapestokk er avskaffet, kan jeg vel fortsatt rusle trygt i Kongsbergs gater.