– Jeg ble spurt av en journalist i Laagendalsposten tidligere denne uka om hvorfor et begravelsesbyrå arrangerer en temakveld om selvmord. Dette syntes jeg var et lett spørsmål å svare på: Fordi vi kommer så tett på når det skjer. Og det berører oss.

Det sa byråleder i Kongsberg begravelsesbyrå, Runar Løvaas, til de som hadde møtt opp i deres egne lokaler onsdag kveld.

I løpet av denne kvelden snakket Nina Danielsen fra LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) sentralt og Trude Tande fra LEVE Buskerud om både sorg, hjelp og respekt, mens artistene Ingeborg Soot og Håkon Harket sørget for nydelig tonefølge.

LEVEs formål ifølge dem selv er å støtte etterlatte og berørte ved selvmord, og å bidra til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid.

Her ble det snakket om begge deler. Både det om å tilgi seg selv som pårørende etter at det har skjedd, og de tunge samtalene som kan hjelpe til med forebygging.

– En ukjent verden

Danielsen begynte med å fortelle litt av hennes egen historie. Om det å miste sin 14 år gamle sønn til selvmord. Og om hvordan det er å plukke opp bitene av deg selv etterpå.

– For meg slo det som skjedde ned som en bombe, og med det var jeg plutselig på reise inn i en helt ukjent verden. Jeg måtte jobbe med å tilgi meg sjøl, og måtte lære meg å kjenne på følelsen av utilstrekkelighet. Mange av oss etterlatte har de samme spørsmålene, og noen av dem får vi aldri svar på, sa Danielsen.

Hun tok deretter opp mange påstander om selvmord, som av forskjellige grunner kan ha festet seg hos noen: Kan det å snakke med noen om selvmord gjøre at jeg «setter dem på tanken» om å ta livet sitt? Kommer ikke selvmord som oftest «som lyn fra klar himmel» og er derfor umulig å forebygge? Er personer med selvmordstanker psykisk syke?

– De aller fleste føler en enorm lettelse over å sette ord på det vanskelige med noen som ikke dømmer dem, sa Danielsen om det første spørsmålet. Og det kan være mulig å forebygge, la hun til.

– Det kan være signaler i forkant på at noe er alvorlig galt, men ofte er det veldig vage signaler. Det er viktig å huske på at det er veldig individuelle årsaker til at noen får selvmordstanker. Noe som kan være en bagatell for deg, kan være av stor betydning for andre, sa hun.

Når det gjelder det siste av Ninas spørsmål ovenfor:

– Mange mennesker kan være langt nede uten at man har en diagnose, mens psykisk syke med en diagnose ikke nødvendigvis har selvmordstanker. Alle mennesker kan oppleve tunge stunder i forbindelse med samlivsbrudd, stor gjeld, brudd med familien eller andre ting. Vi flyter alle opp og ned, sa hun.

Å gå sammen i mørket

Så hvordan gå fram for å spørre noen om de har selvmordstanker?

– De som sliter med tankene kan være redde for å bli avvist og redde for at de ikke vil bli tatt på alvor. Samtidig er det en frykt hos hjelperen også: Enn hvis de blir sinte når jeg spør? sier Danielsen.

Ifølge Danielsen er det viktig å lytte uten å dømme i en slik situasjon.

– Skal du vise dem omsorg og respekt, så betyr det også at du må møte dem der de er i sine tanker. Det betyr igjen at du må gå litt i mørket med dem. Nå du har vist dem den omsorgen og respekten med å møte dem i det tunge, så har du også gjort dem tryggere, sa hun.

Bygge et liv utenpå

Trude Tande fra LEVE Buskerud mistet sin sønn Håkon til selvmord i 2017, og sa til forsamlingen at hun i begynnelsen hadde vanskelig for å prate med nærmeste familie om det som hadde skjedd. Det har heldigvis endret seg.

– Nå kan vi prate om både det som er fint og vondt, og det er jo veldig godt. Det er merkedager hvert år, ja, egentlig hver måned. Det er ting som plutselig kommer tilbake og da er det greit å ha noen å prate med, sa Tande.

Hun fortalte også at hun fikk en voldsom reaksjon da sønnen Daniel-André Tande falt stygt i skiflygingsbakken i Planica i 2021 og havnet i koma. En reaksjon som selvfølgelig skyldtes en stor redsel for å miste enda en sønn. Men i ettertid har hun skjønt at reaksjonen ikke bare handlet om akkurat denne ulykken.

– For fem år siden var det mange som sa til meg at «du har vært så sterk gjennom alt dette, Trude!». Etter Daniel-Andrés ulykke skjønte jeg at jeg kanskje ikke hadde sørget nok. Derfor tror jeg det som skjedde i Planica gikk så ekstra sterkt innpå meg, sa hun.

Trude la til at det har hjulpet henne å engasjere seg i LEVE og hun har allerede holdt to foredrag om hvordan hun har kommet seg videre etter Håkons bortgang og Daniels ulykke.

Nina Danielsen sa for øvrig at hun ofte hører etterlatte si at de er redde for å «gi opp» sorgen. «Vi sørger fordi vi elsker og vi vil ikke jo ikke elske mindre.», er noe hun har hørt bli nevnt.

Til det hadde hun følgende å si:

– Jeg fikk et godt råd fra en psykolog en gang, som jeg har tatt med meg siden: Sorgen blir ikke mindre, men du kan bygge et liv utenpå. Sorgen blir ikke borte, men den vil bli lettere å bære. Det har jeg tatt med meg, sier Nina Danielsen.

Hvor kan man få hjelp?

LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) har laget en oversikt over noen muligheter for hjelp som finnes til dem med selvmordstanker. Denne oversikten har både nasjonale og lokale forslag.

NØDNUMMER:

Medisinsk nødnummer: 113

Fastlegen (øyeblikkelig hjelp)

Legevakten (alle legevaktsentraler i Norge) 116 117

– Be om råd/ spør etter lokalt ambulant kriseteam

DØGNÅPNE HJELPETELEFONER:

Mental helse, hjelpetelefonen: 116 123

Kirkens SOS, Krisetelefonen: 22 40 00 40

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Kameratstøtte, tilbud til soldater, veteraner og deres familie: 80 04 85 00

KONGSBERG-OMRÅDET:

DPS akuttmottak: 03525

Kongsberghjelpa: 480 55 868

Helsestasjon for ungdom: 40 82 34 82

Krisesenteret i Drammen (vold i nære relasjoner): 32 04 32 04

Livslosen (Oslo): 458 45 463 (24/7)