I kjølvannet av Atle Antonsen-saken, der Sumaya Jirde-Ali ble utsatt for grov hets og rasisme på Bar Boca i Oslo, har jeg noen refleksjoner rundt alle kronikkene som er skrevet om «de hvite mennene over femti». Og jeg vet jeg tråkker over i et vepsebol, fordi dette er en fryktelig betent debatt. Men bær med meg nå i dette metaperspektivet.

For ordens skyld, så mener jeg at anmeldelsen Antonsen fikk var helt berettiget. Hetsen Ali fikk i etterkant, har overhodet ikke vært det. Personlig mener jeg at Antonsen-saken skulle havnet for retten, for saken har vist oss at vi fortsatt har en vanvittig lang vei å gå. Og vi er nødt til å ta debatten om hvor skillet mellom satire og hets går. Åpenbart, er humor subjektivt. Men hets burde ikke være det.

Jeg er glad for at Antonsens kollegaer har vært ute i media og tatt avstand fra hans oppførsel, og for å sitere Johan Golden: «nå kan vi ikke lengre si at det ikke finnes rasisme i Norge». For det kan vi ikke. Den lever, og ikke bare i Facebooks kommentarfelt. Enda verre, så må vi ta innover oss at rasismen begrenser andre menneskers bevegelsesfrihet i demokratiet vårt. For i etterkant av anmeldelsen, turte ikke Ali å gå på teater, på grunn av alle truslene hun fikk. Jeg vet ikke med dere, men det er ikke et Norge jeg vil gå god for.

Dette er et tankekors, selv om jeg aldri har vært i tvil om at vi må jobbe for at alle mennesker skal kunne utøve sin tro, eller bare være et fritt og beskyttet menneske i dette landet. Faktisk har jeg viet flere år av mine studier til å finne ut av hvordan vi kan formidle historie og samfunnsfag slik at vi skaper holdningsendringer. Om vi klarer det? Det kan jeg ikke svare på helt enkelt. Jeg vet bare at vi aldri må slutte å jobbe for det.

Likevel ser jeg også behovet for å endre noe av ordskiftet vi har rundt temaet rasisme i Norge. For jeg mener at vi kan erkjenne at rasisme eksisterer, ta debatten, men også bygge broer. Mange har vært ute med karakteristikken «hvite menn over femti». Og jeg tror så gjerne at mange i denne gruppen trenger en liten truserøsk etter at de har kastet seg over kommentarfeltene, men jeg tror også at vi må finne andre måter å nå inn til den aktuelle gruppen på. For å få «hvite menn over femti» til å slutte å være rasistiske, må vi nå inn til «hvite menn over femti». Hvordan gjør vi det?

Jeg tror, som Johan Golden sa, at man kan si rasistiske ting uten å være rasist. Man kan si stygge ting, uten å mene at en annen menneskegruppe er mindre verdt. Utrolig nok, så tror jeg at mange av uttalelsene til gruppen «hvite menn over femti» handler om uvitenhet, lite lærevillighet, og manglende vilje til å sette seg inn i motpartens situasjon, fordi vi ikke møtes ansikt til ansikt i diskusjoner lengre. Vi lever i ekkokammeret Facebook og andre medier, som gir oss de nyhetene og faktaene vi selv er interesserte i. Vi dehumaniserer hverandre ved å sette en skjerm mellom oss. Det gjør oss mer apatiske, aggressive i retorikken, og vi står uten mulighet til å tolke hverandres kroppsspråk. Vi har blitt mindre sosialt kompetente.

Jeg tror ikke at «hvite menn over femti», er alle hvite menn over femti. Jeg tror det bor «hvite menn over femti» i mange av oss. Kvinner som menn, og i alle aldersgrupper. Vi må ta til oss at vår sosiale kompetanse blir dårligere av mindre sosial interaksjon, og at dårligere evner til empati gjør at vi lettere sier stygge ting og bryr oss mindre når de sårer. «Krenkehysteri» kaller folk det. Men noen ganger, krenker vi på ordentlig. Og da må vi ta det til oss, og gå i tenkeboksen.

Vi må også tro på kvinner som Sumaya Jirde-Ali når hun sier at hetsen hun utsettes for, er reell. Hun representerer ikke bare seg selv, men alle med mer melanin i huden som mistenkeliggjøres, fremmedgjøres, og latterliggjøres i det daglige. Jeg kan ikke forestille meg hvor forferdelig det må være å leve et liv hvor du daglig blir fortalt at du er mindre verdt fordi du har en annen hudfarge, eller tilhører en annen religion. I tillegg kan du ikke rømme fra det. Hetsen rammer ikke bare voksne, men også barn. Kan vi leve med dette?

Vi vokser som mennesker hvis vi er villige til å ta til oss den ubehagelige sannheten om at vi har tanker og meninger som kan fremmedgjøre andre, men som vi likevel er villige til å gjøre noe med. Jeg tror de færreste ønsker å være rasistiske, og derfor er det vanskelig å innrømme at man kanskje har litt å jobbe med. Fordommer er dog naturlige beskyttelsesmekanismer som ligger latent i oss mennesker. Det er hva du gjør med dem etterpå som har noe å si. Og det er her vi må bli bedre på å bygge broer med hverandre. Og da trenger vi en tydeligere debatt som tar oss nærmere en løsning.

Jeg tror, oppriktig, at veien til den gode debatten ikke eksisterer i kommentarfeltet. Men i et åpent forum hvor vi møtes og virkelig lytter til hverandre. Menneske til menneske. Det er ikke farlig å si «jeg innser at jeg har litt å lære». Det farlige er når vi tror vi sitter på alle svarene. Jeg tror verken «hvite menn over femti», eller noen annen gruppe sitter med en fasit. Men vi trenger bedre dialoger.