Hos naboen er det mange unger nå. I perioder er de ganske stille. Men når en av foreldrene nærmer seg blir det lurveleven! De små er sultne støtt og krever mye mat. Så mamma og pappa stær jobber hardt med å fôre de forslukne barna. Vi kan sitte ute, se og høre fuglelivet på nært hold. Det er et herlig ungebråk! Men hos skjærefamilien er det rolig ennå. De har renovert boligen i år. På bakken fant vi store tørre kvister som var vraket. Fra syrinhekken hentet foreldrene friske og myke materialer til reiret. Nå ligger kona på eggene, mens mannen henter mat til henne.

Men det er ikke bare harmoni i fuglenes verden. Det er mange katter i grenda, nå lusker de rundt med skumle hensikter. En flokk glupske måker lurte i trærne forleden dag. Vi gruer til dagen de små fugleungene skal ut i verden på egen hånd …

Tidligere i vår kom linerlene på visitt. Det gjorde også rødstrupen og bokfinken. (den som synger: «fru, fru, fru Fredriksen!» De har visstnok flere dialekter! Etter noen dager dro de til skogs (tror jeg!) Men flere trostepar finner mat i plenen. Ganske gøy å se hvordan de haler og drar en meitemark opp av bakken.

Blåmeisen og kjøttmeisene har vært hos oss hele vinteren. Nå finner de maten selv, i epletreet er det flust med insekter. Pilfinken synes vi sluttet for tidlig med foringa. Den kommer enda til foringsplassen og piper klagende: «Hvor blir det av maten her?»

For noen år siden kom boka «Den tause våren». Den minner oss om at fuglesangen en dag kan ha forsvunnet. Vi mennesker tar mye plass på kloden. Vi bygger mange hus og digre veier. Ofte uten å ta hensyn til dyr og planter som må vike plassen for vår «vekst». Men alt henger sammen. Selv små kryp og vekster er helt nødvendige ledd i det store under som heter LIVET. Albert Schweitzer ga oss ordet: «Ærefrykt for livet!»