Hadde noen dratt på seg kyrkjestakken på 1800-tallet, slik jeg har planer om å gjøre i morgen – så hadde det sett helt komisk ut. Med silketørkle i halsen og ingen hodeplagg som tilsier at jeg er en gift kvinne. Jeg har satt mitt personlige preg på måten jeg bærer bunaden og kyrkjestakken fra Hallingdal. Leppestift, solbriller og, i noen sene nattetimer, sneakers er blitt brukt som tilbehør.

På morgenmøtet i dag spurte en journalist; Er det lov å bruke bunaden på fest? Min øyeblikkelige respons er ja (!), tenk så mye moro bunadene rundt i Norges land har vært med på. La oss ikke slutte med det, tradisjonene lenge leve. Hadde det vært opp til meg, hadde vi brukt bunadene enda mer.

Men spørsmålet sier noe om respekten for plagget. Det er alltid en liten prosess når bunadene dras fram fra skapet. Sølvet skal pusses, skjortene skal være blendende, rene og helst stive. I noen tilfeller er det både koking og frysing på gang. Mange som har bunad, har fått servert en historie knyttet til plagget. Sannsynligheten er stor for at noen eldre i familien, har påpekt hvor mange timers arbeid som ligger til grunn og ikke minst hvor flott håndverk det er. Mange av oss er blitt fortalt dette fra vi var små. Det er ikke rart vi har respekt for plagget. For mange av oss er søljene blitt spart opp over tid, og vi er meget klar for at det er det mest kostbare plagget vi eier.

Hver gang jeg tar på meg bunaden, gjør jeg det med stolthet og andakt. Jeg tenker på timene som er lagt ned. Jeg tenker på at båndet og livet er brodert av moren til han ene i Hellbillies, eller var det gommoen? Jeg husker ikke. Poenget er at det er grådig fint.

Bunaden peaker. Den er superpopulær nå. Det samme er festdrakter og fantasidrakt, som mange syr selv. Det er flott og en rimeligere måte skaffe seg en nydelig festdrakt. Ikke alle arver bunad eller har mulighet til å punge ut mange titusener for en beltestakk. For å sitere sydronningen Jenny Skavlan: « … en mulighet for alle å kunne vise sin identitet gjennom et festplagg som ikke ekskluderer noen.» Bortsett fra de som ikke kan sy da, Jenny.

Jeg skjønner ikke helt hvem bunadspolitiet er, men å kritisere folk for hva de har på seg er en smule usjarmerende. Når det er sagt, digger jeg at noen har oversikt over hvilke regler som gjelder og gjaldt for de ulike bunadene. Mange bunader har et helt unikt særpreg ved at de knyttes til ulike områder av Norges langstrakte land. Det er tradisjonsplagg med et helt unikt særpreg, det kan si noe om hvor folk kommer fra eller har røtter. Selv mener jeg det må være innafor å velge bunad basert på hvilke drakter man synes er finest.

Folk må gjerne få lage fantasidrakt, men å blande mange ulike tradisjonelle mønster og bunader sammen til en drakt er ugreit. Det vanner ut særpreget til bunadene. Noen prinsipper må vi vel ha. Jeg hadde reagert hvis jeg så bånd fra en hallingbunad, på en drakt med et liv fra Hardangerbunaden – og kanskje noen blomster brodert på skjørtet her og der. Men nå er det jo jeg som er usjarmerende og kritiserer hva folk går med. For tradisjoner handler mye om følelser, og kanskje jeg bare tar med meg de tradisjonene som passer meg. Bunadspolitiet. Er det egentlig meg?