Valgkampen er i gang og de neste ukene skal åtte unge Kongsberg-politikere skrive sin mening i Laagendalspostens spalter.

Christine Grønli representerer Miljøpartiet de grønne (MDG).

Hun sitter i kommunestyret for øyeblikket, men det var egentlig ikke planen.

Flytta for kjærligheten

Grønli er fra Tromsø. Hun flytta til Oslo i 2013. Etter hvert møtte hun mannen sin, som bor på Kongsberg. Det førte til at hun flyttet hit i 2017 for kjærligheten.

Hun hadde aldri bodd i en så liten by som Kongsberg. Det at det var mindre folk var også litt av grunnen til at hun meldte seg inn i politikken.

– Jeg tenkte at med mindre folk er det lettere å komme inn og påvirke. Det er også en fin måte å bli kjent med byen og folkene, sier hun, og forteller at hun aldri hadde vært i politikken før.

Hun meldte seg inn i MDG og ble med i styret. Så ble hun spurt om å være på lista i forrige lokalvalg, da på femte plass. Det takket hun ja til.

Så fikk hun flere stemmer enn fjerde plass, og Truls Liang, som var på tredje plass flyttet fra Kongsberg.

Plutselig havnet Grønli i kommunestyret.

– Det var mer eller mindre uplanlagt. Det har vært en bratt læringskurve, sier hun.

Til høstens valg står hun foreløpig på andreplass på lista, men det er ikke endelig vedtatt enda.

– Hva var det som gjorde at du valgte å melde deg inn i MDG?

– Jeg hadde stemt MDG siden jeg oppdaget partiet. Derfor ble det naturlig for meg å melde meg inn der. Grunnen til at jeg har stemt på de er fordi miljø og klima er den viktigste saken for meg, men ironisk nok har jeg ikke tenkt til å skrive om det i innleggene framover, sier Grønli.

– Et tabubelagt emne

Hun forteller at hun har valgt å skrive om andre viktige kjernesaker.

– Jeg skal skrive om identitetspolitikk og det å være minoritet. Jeg har også tenkt til å løfte opp selvmord, som jeg personlig bryr meg om siden jeg kjenner flere personer som har tatt livet sitt og har prøvd å ta livet sitt. Det er et tabubelagt emne som absolutt må snakkes mer om, sier hun.

Grønli skal også skrive om barnefattigdom og arbeidsinkludering. Temaer hun kjenner godt til selv.

Hun vokste opp med en alenemamma. De hadde bare én inntekt som ikke var spesielt høy.

– Jeg vokste opp uten det økonomiske sikkerhetsnettet. Når jeg var 16 år flyttet jeg for meg selv og levde på bare barnebidrag og borteboerstipend som ikke var spesielt høyt, sier hun.

I tillegg var det ikke mange jobber å få for 16-åring. Hun ble tilbudt jobb på en fastfood restaurant, men de krevde at hun skulle jobbe på dagtid, noe som krasjet med videregående. Grønli prioriterte utdannelsen.

– De stipendene var nesten ikke mulig å leve av, og når jeg ikke fikk jobb ble det vanskelig. Jeg levde mye på havregryn, sier hun.

Vet hvor skoen trykker

Grønli vet hvor skoen trykker etter å ha vokst opp uten det økonomiske sikkerhetsnettet. Hun får også merke det i dag.

Hun ble sykemeldt etter at hun fikk diagnosen på autismespekteret og kompleks posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og går for tiden på arbeidsavklaringspenger.

Hun har master i statsvitenskap, og lang CV, og har fått oppleve hvor stor utfordring det er å få seg jobb hvis man har behov for tilrettelegging, og derfor har havnet i NAV-systemet.

Derfor kommer hun også til å skrive om arbeidsinkludering, og hvor vanskelig det er å få seg jobb hvis man ikke passer inn i A4 boksen til arbeidslivet.

– Det er viktige temaer for meg, sier hun.

Kaller en spade for en spade

– Det kan hende jeg blir litt for streng, sier Grønli.

Hun forteller at hun er veldig direkte når hun skriver, og liker ikke tanken på å pakke ting inn.

– Jeg kaller en spade for en spade, og kommer til kjernen i saken, sier hun.