Hyller bestefaren: Tomas Parra (81) flyktet over Andesfjellene for å komme seg til Argentina. Barnebarnet Gabriel Parra-Østby (23) sørger for at familiehistorien aldri blir glemt, med en tatovering av fluktruten. Her sammen med barnebarnet Tamara C. Pino-Parra.
Jenny Ulstein

De har bodd 40 år i Norge – men glemmer aldri flukten fra Chile og den dagen familien ble gjenforent

Publisert

I 40 år har familien Parra bodd i Kongsberg. Men de glemmer aldri Chile.

Trodde de skulle dø

11. september 1973 er en dag Chile ikke vil glemme. Dette var dagen da president Salvador Allende ble drept i et blodig militærkupp anført av generalen Augusto Pinochet.

Myriam Parra var bare 10 år, men husker godt. At de rett etter statskuppet reiste til sør-Chile der besteforeldrene bodde. At de var redde, samtidig som de ikke skjønte helt hva som foregikk.

Hun husker lyden av helikoptrene som fløy lavt, soldatene som kom trampende opp trappa og sparket inn døra, at faren Tomas og onkelen ble fengslet og at det ble sagt på radioen at byen ville bli bombet.

– Jeg husker vi klemte og at vi tenkte «nå dør vi», sier Myriam.

Glemmer aldri: Myriam Parra var bare et barn, men husker veldig godt militærkuppet i Chile, den dramatiske tiden og flukten ut av landet. Å høre om barn på flukt gjør veldig vondt. - Jeg vet hvordan det kan føles, sier hun.

Glemmer aldri: Myriam Parra var bare et barn, men husker veldig godt militærkuppet i Chile, den dramatiske tiden og flukten ut av landet. Å høre om barn på flukt gjør veldig vondt. - Jeg vet hvordan det kan føles, sier hun. Foto:

Fengslet og torturert

Tomas Parra (81) var leder for et fagforbund som siden 1970 hadde jobbet for å få Allende til makten. Etter statskuppet i 1973 ble flere titusener fengslet, og mange av dem som hadde «feil» meninger ble fengslet og utsatt for tortur.

Tomas ble også utsatt for grov tortur, noe som fortsatt er for vanskelig å prate om.

Ved en feiltakelse ble Tomas sluppet fri, og for å unngå å bli fengslet igjen, gjemte han seg hos familiemedlemmer i Chile. Kona og de tre døtrene gjemte seg hos ulike familier, for de visste at de også var i livsfare.

Myriam husker hun ble sendt alene med buss til ei tante.

– Det var forferdelig. Veldig vondt. Pappa var på flukt, og vi kunne heller ikke bo med mamma, sier Myriam.

Huset Myriam bodde i ble satt i brann. Alt de eide var det de hadde på seg. De forlot huset på et øyeblikk, og så det aldri igjen.

Jeg visste at hvis jeg ble tatt ville jeg bli torturert og drept. Da tenkte jeg på familien og ansvaret jeg hadde.

Tomas Parra (81)


Tok seg over til Argentina

Etter å ha gjemt seg i Chile et par år, bestemte Tomas seg for å flykte videre til Argentina. Første del av flukten gikk fra Santiago med tog og løsbart. Han gjemte seg hos familiemedlemmer på veien.

Han tok seg over Andesfjellene til fots. Om nettene sov han i grotter og gruver. Og det var gjerne da han kom til steder der han kunne føle seg trygg, at han kjente hvor redd han var.

– Jeg visste at hvis jeg ble tatt ville jeg bli torturert og drept. Da tenkte jeg på familien og ansvaret jeg hadde, sier Tomas.

40 år i Norge: Familien Parra kom som flyktninger fra Chile til Kongsberg i 1980. F.v: Myriam, Tomas, Eva og Veronica har hatt et flott, men tidvis vanskelig opphold i Norge. På bildet er lillesøsteren Marcela, som også var med på flukten. Hun gikk bort i 2010. (Bildet er fra 2015).

40 år i Norge: Familien Parra kom som flyktninger fra Chile til Kongsberg i 1980. F.v: Myriam, Tomas, Eva og Veronica har hatt et flott, men tidvis vanskelig opphold i Norge. På bildet er lillesøsteren Marcela, som også var med på flukten. Hun gikk bort i 2010. (Bildet er fra 2015). Foto:

I 1975 kom Tomas seg over grensen til Argentina, men siden han kom til fots fikk han ikke noen formelle papirer med ankomstdato. Det skulle senere vise seg å bli et problem.

Han fikk flyktningestatus og ventetiden på resten av familien startet. Det tok lengre tid enn fryktet, og det var vanskelig å få de riktige papirene og komme seg over grensen.

Norge sto langt nede på listen. Vi visste lite om Norge og syntes det lå langt borte.

Myriam Parra


Kjente igjen gråten

Flere ganger trodde han familien skulle komme, men så kom de ikke likevel. Det ble mange tunge stunder og skuffelser.

Ett år skulle det ta før kona og de tre døtrene endelig kom med bussen fra Chile i 1976. Den dagen de kom, var han helt uforberedt og ble vekket av en venn.

Da familien nærmet seg huset, kjente han igjen gråten fra den yngste datteren, Marcela på fire år.

Den gleden han følte da familien kom inn i huset, er like sterk i dag. Samtidig er det ekstra vanskelig å prate om dette fordi datteren Marcela gikk bort for ti år siden.

Flukten og det de har opplevd, er noe Tomas (81) aldri vil glemme. Det gjelder også Myriam, selv om hun var et barn den gangen. Hun husker godt savnet etter familien og huset. Hun husker redselen, og historiene om folk som hadde blitt drept eller fengslet.

Det er 47 år siden, men kroppen husker fortsatt. Hun kan være mørkredd og liker ikke å være alene. Og da barna var små fikk de ikke lov til å ha lekevåpen, forteller datteren, Tamara Catalina Pino-Parra (31).

Sterke familiebånd: De husker godt hvor vanskelig det var å være adskilt. I ett år bodde Tomas (81) i Argentina før resten av familien kom. Datteren Myriam tror det har gjort at de setter ekstra pris på familien i dag.

Sterke familiebånd: De husker godt hvor vanskelig det var å være adskilt. I ett år bodde Tomas (81) i Argentina før resten av familien kom. Datteren Myriam tror det har gjort at de setter ekstra pris på familien i dag. Foto:

Fattige, men lykkelige

Tiden i Argentina beskriver de som fin. De var lutfattige, men lykkelige, for nå var de endelig sammen igjen alle fem. De jobbet og gikk på skolen. Samtidig savnet de Chile.

– Vi tenkte at når diktaturet falt, så skulle vi tilbake til Chile igjen, sier Tomas (81).

Det skjedde ikke, og i 1980 fikk de beskjed om at de likevel ikke kunne få opphold i Argentina. Landet var preget av økonomisk krise og uroligheter. Tomas Parra fikk også problemer fordi han ikke hadde en formell ankomstdato i papirene sine.

De fikk ni dager på seg til å forlate landet. De søkte asyl i fem land, blant annet Norge.

– Norge sto langt nede på listen. Vi visste lite om Norge og syntes det lå langt borte, sier Myriam.

Men det var landet som først sa ja til å ta i mot familien.

Storfamilien: De trives best når familien er sammen. Barn og barnebarn går inn og ut av hverandres hus. Bak f.v: Kjell-Tomas Parra-Østby, Martina Pino-Parra,  Gabriel Parra-Østby, Myriam Parra, Tomas Parra og Tamara Catalina Pino-Parra.

Storfamilien: De trives best når familien er sammen. Barn og barnebarn går inn og ut av hverandres hus. Bak f.v: Kjell-Tomas Parra-Østby, Martina Pino-Parra, Gabriel Parra-Østby, Myriam Parra, Tomas Parra og Tamara Catalina Pino-Parra. Foto:

Hadde koffertene klare

27. oktober 1980 ankom familien på fem Norge og Kongsberg. De første par årene var vanskelige, og moren hadde koffertene klare.

– Vi tenkte at vi skulle tilbake til Chile. Derfor kjøpte vi nesten ingenting, sier Myriam.

Men så fikk søsteren Veronica seg kjæreste og de ble kjent med folk. Den kalde byen med litt for lite folk og butikker som stengte altfor tidlig, viste seg å være langt bedre enn forventet.

Årene gikk og trivselen kom snikende.

– Jeg sier at jeg er fra Kongsberg. Folk ler, for jeg kan være veldig patriotisk, sier Myriam og smiler.

Samtidig vil de aldri glemme familiehistorien og hvor de kommer fra. De vil heller aldri glemme frykten, og hvordan det var å savne familien.

Stolte: Tomas Parra er glad for at barnebarna er interessert i familiehistorien. Barnebarna Gabriel (23) og Tamara (31) sier de er stolte av bestefaren sin.

Stolte: Tomas Parra er glad for at barnebarna er interessert i familiehistorien. Barnebarna Gabriel (23) og Tamara (31) sier de er stolte av bestefaren sin. Foto:

Det har gjort at familiebåndene kanskje er over snittet sterke. Besteforeldre, barn og barnebarn bor i samme gate og går inn og ut av hverandres hjem. De har lært seg å sette pris på friheten og det de har, og sier at familien er det viktigste.

Noe av det som gjør Tomas (81) ekstra stolt i dag, er å se at barnebarna er interessert i historien hans.

På underarmen til barnebarnet, Gabriel Parra Østby (23), er fluktruten til bestefaren tatovert inn. Den tynne streken fra Chile til Argentina vil for alltid sørge for at bestefarens flukt til frihet ikke blir glemt.

Evig minne: Tatoveringen til Gabriel viser bestefarens fluktrute da han tok seg over Andesfjellene til fots for å komme seg til Argentina i 1975.

Evig minne: Tatoveringen til Gabriel viser bestefarens fluktrute da han tok seg over Andesfjellene til fots for å komme seg til Argentina i 1975. Foto:

Hjelp Lp å hjelpe!

  • Fra 1.-24. desember kan privatpersoner, næringsliv, skoler, barnehager, lag- og foreninger gi penger til «Barn på flukt».
  • Innsamlingen er i regi av Laagendalsposten, men pengene går direkte til Redd Barna med temaet «Barn på flukt». Konkret innebærer dette varme klær, mat og et tak over hodet, men også gjenforening av bortkomne barn med familiene sine. Midlene vil også kunne gå til skolegang og helsetjenester for barna.
  • Hver dag gjennom desember vil de som har gitt penger det siste døgnet bli listet opp på nettsiden og i avisen. Det er også mulig å gi anonymt.
  • Hver dag vil vi presentere en artikkel knyttet til temaet «Barn på flukt» – eller vi skriver om en av måtene å samle inn penger på. Ta kontakt med redaksjonen@laagendalsposten.no for å tipse oss om hva du eller din bedrift gjør.
  • Alt innholdet som publiseres i forbindelse med julekalenderen vil være åpent og ikke ligge bak betalingsmur.
  • Hvor mye penger som har kommet inn kan følges direkte på laagendalsposten.no fra 1. desember.
  • Vi har satt et mål om å samle inn en halv million kroner i løpet av desember.


Nyhetsredaktør Linn Djønne snakker om årets julekalender i Laagendalsposten.


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken