Gå til sidens hovedinnhold

Demokrati i trøbbel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Er vi blitt så svaksynte at vi ikke ser hvordan markedsstyringen av våre offentlige tjenester truer både ytringsfrihet, medbestemmelse og menneskelig mangfold?

Offentlige sektor blir styrt etter markedsprinsipper og New Public Management. Effektiviseringstiltak, standardiserte løsninger, kontrollrutiner, og målstyring omformer og preger våre velferdstjenester som barnehage, skole, politi, sykehus, og helse- og omsorg.

Medbestemmelses-barometeret fra 2020 i regi av Arbeidsforskningsinstituttet, viser utbredt styring med standardisering og kontroll i offentlig sektor. Samtidig ser vi hvordan veivalg som blir tatt på toppen, og som fører til økt detaljstyring, høye dokumentasjonskrav og tidspress, ikke blir vurdert som et gode av dem som faktisk skal gjøre jobben.

Sykehusleger varsler om for lite tid til å snakke med pasientene og gjøre faglige vurderinger. Standardiserte arbeidsoppgaver, tidkrevende rapportering og fragmentering av offentlige tjenester hindrer det faglige skjønn og tilpasset hjelp. Markedsrutinene som kommer utenfra og ovenfra stjeler tid fra det som en gang ble kalt kjerneoppgaver.

Takhøyde eller fryktkultur?

Vi nyter mange privilegier i vårt norske samfunn. Vi unngår for eksempel stort sett forfølgelse når vi ytrer oss, fordi ytringsfriheten er juridisk forankret. Konstateringen av dette kan like fullt medføre at vi blir svaksynte i møte med praksiser som truer demokratiet.

Samtidig som ytringsfrihet i det offentlige rommet diskuteres mye, er ytringsfrihet på de enkelte arbeidsplasser under stadig større press. Det er særlig viktig at vi holder et skille mellom rettsregler som gir ytringsfrihet og den reelle ytringskulturen.

Det sies ofte i arbeidsmiljøer at «det er stor takhøyde hos oss», men mange ansatte opplever at den reelle takhøyden kan være en ganske annen. Du kjenner det på kroppen når det ikke nytter å si noe. Du kjenner et ubehag. Dine meninger og synspunkter er ikke velkomne. Rammene er satt og beslutningen er tatt. Når, hvor og med hvem dette foregikk kan imidlertid være høyst usikkert.

Avviksmeldinger, uttrykt bekymring for manglende faglighet i de standardiserte opplegg, forslag til å gjøre ting på en annen måte møtes kanskje med stillhet, nøling og ubehagelig stemning eller utfrysing.

Resultatet kan bli at mange brenner inne med viktige poenger som kunne gjort tjenestene bedre eller at ressursene ble brukt mer effektivt. Dette inngir opplevelse av at noe uekte, ubehagelig og irrelevant er på gang og det kan føre til utbrenthet og sykemeldinger.

Parkert kunnskap

Samfunnet mister kunnskap når ytringskulturen er begrenset. Offentlig ansatte er kunnskapsutviklere og -forvaltere. Flere og flere opplever likevel at de ikke kan bidra med sine innsikter i det offentlige ordskiftet. Dette leder over til et annet demokratisk problem: begrensninger for utvikling og bruk av samfunnets kunnskap.

Standardiseringen som følger av markedsstyring, reduserer kunnskapsanvendelse. For eksempel er de såkalte «pakkeforløp» innen psykisk helse. Et pakkeforløp er et nasjonalt standardisert pasientforløp, der intensjonene er å sikre pasienters rettigheter, motvirke tilfeldigheter i behandling og sikre kunnskapsbasert praksis. Dette er gode hensikter. Det problematiske er at standardisering begrenser det faglige skjønn og relasjonen mellom fagperson og den som skal ha hjelpen.

Innen psykisk helse blir det medisinske perspektivet dominerende og andre perspektiver som sosiale perspektiver, fokus på levekår og behov for lokalmiljøutvikling slipper i liten grad til. Dermed kan det bli symptombehandling framfor årsaker som får styre, samtidig som alt på papiret ser ut til å ha foregått på rett måte.

Hensatt utenfor

Digitalisering kan bidra til at nødvendige offentlige hjelpetjenester blir mindre tilgjengelig for de mest sårbare gruppene i samfunnet. Ikke alle har tilstrekkelig digital kompetanse og utstyr til å nyttiggjøre seg av selvbetjeningsløsninger eller chattetjenester, som blir en stadig større del av helse- og sosialtjenestene våre.

Dette er måter å organisere samfunnet på som bidrar til at mennesker spilles ut på sidelinjen. I beste fall får vi et lavere presisjonsnivå i innsatsen mot helseproblemer, sosioøkonomiske forskjeller og fattigdom I verste fall blir innsatsen fullstendig skivebom med påfølgende tap for oss alle.

Når mennesker blir stående utenfor, skaper det stor lidelse. Problemene tårner seg opp for de det gjelder og deres familier. Disse problemene følger ofte generasjonene videre. Følgene blir at samfunnet går glipp av verdifulle bidrag fra mennesker, fordi disse er henvist til store og grunnleggende problemer gjennom sine livsløp.

Det farlige forskjellssamfunnet

Store sosioøkonomiske forskjeller er dessuten forbundet med forskjeller i helse og livskvalitet, i tillegg til mer sosial uro og kriminalitet. Verdensblikket har nylig vært rettet mot USA, og mange har påpekt hvordan den amerikanske drømmen er tapt for store deler av befolkningen. Problemene ved forskjellssamfunnet har vært overfladisk behandlet.

Det finnes eksempler utover det amerikanske samfunn på hvordan sosiale skillelinjer og klasseforskjeller truer demokratisk samfunnsutvikling samt bidrar til urett og uro. Den amerikanske professor i statsvitenskap, Robert Putnam, konkluderer ganske enkelt med at det er usunt for demokratiet med et skarpt sosialt skille mellom folk.

I vårt eget land har vi vår egen forskjells- og fattigdomsproblematikk. Den er ikke avtakende. Eksempelvis har vi for lengst vent oss til å snakke om de store forskjellene mellom Oslo øst og Oslo vest. Man skulle nesten tro vi snakket om forholdene i klima og topografi. Mellom Oslo øst og vest skiller det ti år i levealder.

Diskusjonene som aldri blir tatt

Markedsstyringen i offentlig sektor har en rekke udemokratiske sider og bidrar med unødige komplikasjoner. Mange opplever at oppmerksomheten fjernes fra det som skal være hovedoppgaver for lærere, helsearbeidere, sosialarbeider og politi. Standardiseringen krever rapportering. Standardiseringen fører kanskje til at mer blir gjort, men ikke nødvendigvis at det er det rette som blir gjort. Samtidig må vi ikke glemme at blir det gjort mye godt arbeid av våre offentlig ansatte, og som samfunn har vi rikelig med kunnskap, innsikt og erfaring.

Med dagens styringssystemer innen velferdstjenestene får fellesskapet ikke god nok tilgang til den erfarings- og kunnskapsrikdom ulike mennesker i offentlig sektor besitter. Dette blir tydelig når viktige diskusjoner blir stoppet i det offentlige ordskiftet og i ordskiftet på arbeidsplassene. Standardisering hindrer offentlig tilgang til verdifull erfaring, forskning og kunnskap.

Vi må etterspørre diskusjonene og vi må belyse demokratitruslene. Ikke minst må vi organisere samfunnet slik at det bedre samsvarer med samfunnsmedlemmene og det menneskelige mangfold.

Kronikken ble først publisert på Trønderdebatt.no

Kommentarer til denne saken