Gå til sidens hovedinnhold

Den vanskelige nestekjærligheten

Til ære for 1. mai har jeg de siste dagene gått med en bok som heter «The Long Loneliness» i lydbok-appen. Dette er selvbiografien til den amerikanske katolske aktivisten Dorothy Day (1897-1980), hvor hun forteller om hvordan hun kombinerte en radikal politisk aktivisme med en dyp religiøs tro.

Day fikk sin første politiske oppvåkning som helt ung, mens hun trillet lillebroren sin i barnevogn gjennom de forslummede arbeiderbydelene i Chicago. Hun fant raskt inspirasjon både i kommunismen og anarkismen. (Innen hun døde, hadde hun rukket å få en tykk mappe hos FBI.) Etter å ha droppet ut av skolen i en alder av 17, livnærte hun seg som journalist. Hun dekket streiker og demonstrasjoner, og ble selv arrestert flere ganger. Hun levde som bohem i et miljø av aktivister, skuespillere og forfattere. Alkoholkonsumet var høyt. Hun tok en abort, skilte seg og hadde minst ett selvmordsforsøk.

Samtidig var det én ting som skilte Day fra de fleste av hennes med-radikale: Hun gikk med en vedvarende dragning mot Gud og troen. I selvbiografien skriver hun om hvordan hun hadde kjent den fra hun var barn, men bevisst forsøkt å undertrykke den da hun ble politisk aktiv. Likevel fortsatte hun med å søke inn i kirker for å sitte alene i stillhet og be. Da datteren Tamar ble født i 1926 ble det umulig å holde Gud på avstand mer. Mange søker Gud i sorgen; Day fant ham i gleden. «Intet menneske kunne ha stått imot en slik flodbølge av kjærlighet og glede som møtte meg etter fødselen. Med den kom behovet for å tilbe, for å lovprise …»

Sammen med Peter Maurin grunnla hun det som fikk navnet «The Catholic Worker Movement». De tidlige kristne hadde en skikk med å ha et «rom for Kristus» i hjemmene sine, for å kunne tilby hvile og gjestfrihet til fremmede som trengte det. Nå kom det «gjestfrihetshus», hundrevis over hele USA, som en fortsettelse av denne tradisjonen. De serverte suppe til arbeidsledige, og tok inn dem som ingen andre orket å ha noe med å gjøre: De psykisk syke, de fulle, de utagerende og de utakknemlige.

«Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg,» sier Kristus i Matt 25,40. En anekdote viser oss noe av Days Jesus-inspirerte radikalisme: En annen aktivist mente hun burde kaste ut en gjest, en dement alkoholiker, som hadde kommet med rasistiske og antisemittiske utrop. Day ville ikke det. «Han er jo, tross alt, Kristus,» sa hun. Mannen ble i stedet boende hos de katolske arbeiderne til han døde.

Dorothy Day virker som en av disse sjeldne sjelene som prøver å ta Jesu bud om å elske sin neste HELT bokstavelig. Som til og med prøver å ta budet om å elske sin fiende HELT bokstavelig. De færreste av oss er i stand til det. Og når noen prøver, synes vi gjerne resultatet blir fanatisk eller til og med grotesk. Day mistet f.eks. mange tilhengere da hun holdt fast ved sin pasifisme, selv under andre verdenskrig. Hun fortsatte med sivil ulydighet og var nesten 80 siste gang hun ble arrestert.

Kirken har et budskap også på 1. mai, men det kan ikke reduseres til partipolitikk. Vi er skapt – «på skremmende, underfullt vis.» «Menneskeverd» er ikke en fin frase som politikere (eller kirkeledere) kan pynte seg med, men en nesten skremmende realitet. Vi synes det høres fint ut, helt til vi skjønner at det omfatter MANGE flere grupper av mennesker enn vi egentlig ønsker. I vår tid – hvor det friske, autonome mennesket er det som opphøyes – trenger vi kanskje utfordringen fra Bergprekenen og slike som Dorothy Day mer enn noen gang. Klarer vi å møte utfordringen om å se Kristus i vår neste?


Kommentarer til denne saken