En katt som var lam i bakparten, hadde brukket rygg og bittskader. En valp med ribbeinsbrudd, blødninger i hjernen og ifølge veterinær, ekstreme smerter. Paret som hadde ansvaret for dyrene, hjalp dem ikke. Det var dramatiske skildringer som utspilte seg i retten forrige uke, da en mann og en kvinne i 20-årene sto tiltalt for grove brudd på dyrevelferdsloven.

Over flere år har paret hatt flere titalls dyr. Både hunder, katter, hester og marsvin – alle dyrene er blitt avlivet av dyrevelferdsmessige årsaker, gitt bort, solgt eller dødd en uforklarlig død. Paret hadde ved flere anledninger brutt Mattilsynets vedtak om at de ikke kunne eie eller ha ansvar for dyr. Og ifølge både veterinær og Mattilsynet, hadde dyrene hatt ekstreme smerter og lidd mye mens de var under parets eie.

Saken er sjokkerende. Og paret ble dømt til 90 dagers betinget fengsel. I praksis innebærer dette at de slipper å sone, så lenge de ikke gjør nye lovbrudd i løpet av de neste to årene. Paret er lettere psykisk utviklingshemmet og saken har hatt lang liggetid, dette er faktorer som bidrar til lavere straff. Det var allerede lagt ned forbud fra Mattilsynet om at de ikke fikk eie dyr, så i praksis har rettens behandling av saken hatt få, om noen, konsekvenser for paret.

Akkurat det er spesielt, særlig hvis du ser det opp mot en annen sak Laagendalsposten omtalte i går. Nemlig saken om Svein Brøndahl (55) og en 30-åring fra Notodden, som ble dømt til henholdsvis 24 og 16 dager i fengsel for ulovlig håndtering og avliving av dyr.

En lørdag kveld i september i fjor, kom de to mennene kjørende fra hver sin retning og fant et rådyr som allerede var påkjørt og hardt skadet. Svein Brøndahl festet en lastestropp rundt halsen på det påkjørte dyret, løftet det seks-sju meter bort til bilen, slik at 30-åringen kunne rygge over hodet til rådyret med lastebil for å avlive det. Dyret døde momentant under avlivningen. Både politiet og viltforvaltningen var varslet. Retten var ikke i tvil om at begge de tiltalte handlet med den hensikt at rådyret skulle slippe lidelsen. Nå må de altså i fengsel.

Brøndahl uttalte følgende til Telen: – Jeg følte at jeg gjorde min plikt ved å hjelpe til og fri dyret fra store lidelser, men heretter skal jeg aldri mer stoppe i en tilsvarende situasjon.

For oss som står utenfor rettssalen og ser disse to sakene opp mot hverandre, ser det riv ruskende galt ut. Så er det helt sikkert mange nyanser i begge sakene, som ikke kommer fram her. Men satt på spissen blir det altså slik: Du får fengselsstraff for å ta livet av et dyr som har store lidelser med hensikt om å hjelpe, men du «slipper» fengselsstraff da du aktivt over flere år har valgt å ikke hjelpe dyr med ekstreme smerter og skader som du har ansvaret for? Og i tillegg, så skal det sies – at det antydes at paret har påført dyrene mye av smertene selv.

Jeg har stor forståelse for at måten et dyr blir avlivet på, har mye å si. Og måten dyret ble avlivet på, også i denne saken – kan absolutt debatteres. Men poenget med denne kommentaren, er hvilke signaleffekter sender det norske rettssystemet i disse to sakene?

I verste fall fører dette til at dyr lider mer og lenger. Leser du denne saken, og i kveld kommer over et dyr som er hardt skadd – vil du trolig vente på Viltforvaltningen – uavhengig av hvor lang tid det tar og hvor mye lidelser dyret har. Om intensjonen din er å hjelpe dyr eller det motsatte, har tydeligvis lite å si for straffen du eventuelt får av det norske rettssystemet.