Er ikke det fortsatt lokalavisas samfunnsoppdrag: informasjon om livets viktige begivenheter og å fortelle oss om hva som ellers skal skje, og å evaluere og anmelde etterpå? Samt å slippe oss lesere til med saker vi vil si noe offentlig om, for å skape en debatt.

På kulturkveld i kirka 11.01 var overskriften «Har det klikka for pressen?» Det ble en interessant kveld, med fine foredrag og mange aktive publikummere. Laagendalsposten måtte tåle kritikk.

Cato Martinsen sa at 80 prosent av leserne er over 50 år, men det er de under 40 år avisa satser på, og da kan en jo forstå kritikken. Du som leser dette tilhører sannsynligvis ei gruppe som avisa ikke lages for. I stedet for å lage et så godt produkt som mulig for sine lesere, lager man et så godt produkt som mulig for de som ikke er lesere. I håp om at de skal bli det, selvsagt. I framtida. Men da er jo de også eldre, og har andre behov enn nå. Så denne tankegangen får jeg ikke helt til å henge på greip. Er det ikke litt respektløst også, overfor de 80 trofaste prosentene, som henger med til tross for at avisa har forandra seg til det dårligere? Trur de vi tar til takke med hva som helst? Før hadde Lp en Ung-side, det kunne vel være en god ide fortsatt? Eller en ung-del, med flere sider. Da kunne man dekke flere behov.

Mangelfull dekning av kulturstoff var hovedtemaet i kirka. Det er vanskeligere enn før å få forhåndsomtale av arrangementer, det blir jo som en stor, gratis annonse, som Cato Martinsen sa. Ja, det blir jo det. Men veldig mange aktører har ikke penger til annonser, og de kan ha gode arrangementer som det er viktig å få informert skikkelig om allikevel. Dette berører ikke bare kulturen, også vi i Kongsberg Fredslag merker det. Før kunne vi ringe og avtale forhåndsomtale med en journalist. Nå må vi for det meste skrive omtalen selv. Problemet da er at den legges så bortgjemt i avisa at vi ikke kan være sikre på at leserne finner den. Den kommer nemlig på «Min Lp». Stoffet der er ikke synlig når en går inn på nettsiden. Det må ekstra klikk til, på en ørliten fane. Kanskje ikke alle er klar over at «Min Lp» finnes engang? I tillegg kan vi ikke være sikre på at omtalen kommer på papir, som mange av avisas trofaste 80 prosent fortsatt liker best. Å ha avisa i handa, og bla i den.

Da står «Det skjer» igjen. Crika to korte linjer fredag før den uka arrangementet er. Det er for dårlig, det er ikke mer å si. Og ikke i tråd med samfunnsoppdraget, mener jeg.

Anmeldelser er det enda verre med. Aldri har vi hatt en journalist på ett av våre arrangementer. 6 år har vi vært i drift. Allikevel: for oss er forhåndsreklamen det viktigste. Folk må vite om oss og arrangementet vårt hvis de skal komme. Så enkelt er det. For kulturlivet er også anmeldelser selvsagt meget viktig. Jeg støtter de som sa på møtet at de ønsker seg en kulturjournalist i Lp. Vi i fredslaget skriver en oppsummering selv, og er vi heldige får vi publisert den som et leserbrev på frontsida. Men etter at avisa har begynt å holde seg med faste, lettbeinte skribenter for å tekkes de leserne de ikke har, har andre leserbrev fått dårligere kår. Både når det gjelder plassering i nettavisa og det å komme på papir. Jeg har skrevet ut på egen printer og delt ut til interesserte, faste papiravis-lesere. Håper jeg slipper å fortsette med det.

Jeg vil tross alt med dette takke avisa for et godt samarbeide. Alle våre leserbrev blir publisert, tidligere var de også lette å finne, og de kom alltid på papir. Jeg ber om at det blir sånn igjen. Hvis avisa forstår at de må vise det store flertallet av lesere den respekt at de lager ei god kvalitetsavis for dem har jeg håp om det. Jeg håper også vi får et oppslag med journalist før vårt neste arrangement, «Ingen varig fred uten dialog», på biblioteket 16. februar.

«Har det klikka for pressen?» var forresten en snerten tittel, som viser til at avisene nå for tida stresser med å telle klikk og hvor mange som leser hva, og legger hodene i bløt for å finne på morsomme ting som fenger. I stedet for bare å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.