Et frekt kontrastøt til denne teksten ville være enkelt å komme opp med, og sannsynligvis ville oppnå jubelrop, tomler opp og massiv deling av motsvaret mitt på sosiale medier. Dette fordi Bryne selv i kraft av sin rolle som journalist representerer det de han hamrer mot, oppfatter til å være eliten. Det er Bryne sin oppgave å tråkke ned den han oppfatter og mener er dumskap, mangel på kritisk tenkning og faktisk idioti.

Jeg velger likevel å ikke gå til en direkte motoffensiv. Isteden velger jeg å gå inn i noe av det mer bakenforliggende i det Bryne forsøker å ta. Hvorfor? Fordi det ofte er en grunn til at man oppfører seg som eller er idiot i manges øyne.

Som generalsekretær i Stiftelsen Rettferd møter jeg frustrasjon. Mye frustrasjon. Innimellom rein og skjær hat. Stiftelsen Rettferd møter daglig enkeltmennesker som har en tøff hverdag. Stiftelsen hvor jeg har mitt daglige virke blir fort skyteskive for mange sin frustrasjon over utfordringer i livet. Det må vi være forberedt på, og langt på vei bare akseptere. Mange har det tøft, og da skal stiftelsen være et sted man opplever å bli hørt. Således har stiftelsen en funksjon for samfunnet som en slags ventil. Så langt har stiftelsen bistått rundt 3.000 enkeltpersoner med å få samlet over 420 millioner kroner i oppreisning fra det offentlige, og bistått over 1.600 mennesker med ulike NAV-spørsmål de siste to årene. Dessverre har Norge altså bruk for en stiftelse som vår.

Det leder oss inn på temaet ytringsfrihet og bred deltakelse i det offentlige rom: Fra stiftelsens side opplever vi at vi kommer til orde i offentligheten. Både i direkte dialog med offentlige myndigheter og gjennom pressen.

Riktignok har vi inntrykk av at det nok i større og større grad er ønske fra særlig pressen om at vi maler med stadig bredere pensel når vi skal kommunisere vårt budskap til offentligheten gjennom deres plattformer. Spesielt opplever vi nok at det «kreves» mer tårevåte historier fra enkeltskjebner. For å «komme på» må vi bruke våre brukeres egenerfaringer.

Selv om mange i pressen er flinke til å beskytte enkeltpersoner, så opplever vi likevel det ofte som problematisk at et individs personlige historie er mer «salgbar» enn selve problemstillingen som har ført til vedkommende sin uheldige livssituasjon. Og ja, stiftelsen møter mange enkeltskjebner med vonde historier. VI er dog opptatt av å beskytte disse.

Samtidig har vi en stor gruppe brukere som har en oppfatning om at de ikke når frem i offentligheten. Disse opplever at de oppfattes som kranglete og vanskelige, og dermed ikke når frem i det offentlige ordskiftet, eller i sin dialog med offentlige myndigheter.

Når sant skal sies, så får nok noen et slikt stempel med rette. Samtidig så er det åpenbare grunner til at man blir kranglete og vanskelig.

Denne type brukere ser man gjerne eksempler på i kommentarfeltene, på Twitter og på Facebook i diverse grupper. Å være kranglete i offentligheten har ofte en grunn… Et eksempel på dette er for eksempel personer som uttaler at NAV eller barnevernet er ute etter å knekke dem, og nærmest drive dem til begå selvmord.

Vi skal selvfølgelig ikke tillate trusler og/eller sjikanering i det offentlige ordskiftet, men samtidig må vi ha en stor forståelse for at mange – selv i Norge - ikke nødvendigvis har en særlig god hverdag. Det offentlige rom skal og må derfor være åpent og tilgjengelig også for disse. Så får offentligheten utruste slike som Stiftelsen Rettferd til i enda større grad kunne ta på seg oppgaven som ventil.

Vår stiftelse bistår enkeltpersoner med å søke oppreisning fra det offentlige for forhold der enkeltpersoner har opplevd offentlig unnfallenhet. Vårt «marked» er personer som har opplevd feilplassering i skolehjem, barnehjem og fosterhjem, seksuelle overgrep, manglende inngripen fra barnevernet, mangelfull/tapt skolegang og mobbing.

Sitter man med den oppfatningen at samfunnet har gjort en urett, så er denne type oppførsel rent selvforsvar.

(Deler av dette innlegget ble først publisert i Ytringskommisjonens innspillsmøte «Bred deltakelse i det offentlige ordskiftet», samt hos Dagens Perspektiv mars 2021)