Gå til sidens hovedinnhold

Det finnes ingen jobber på en øde planet. Hvordan kan Kongsberg bli bærekraftig?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har hatt gleden av å lese Ragnhild Håkonsens innlegg i Laagendalsposten nylig og tilsvar fra ordfører Kari Anne Sand, og spørsmålet jeg sitter igjen med er: Er det slik at folk på Kongsberg, og vi andre, må være fornøyde når Kongsberg Gruppen produserer våpen for 8 milliarder på et år? Er det god business? Er det god moral?

Som mangeårig president av verdens eldste, fungerende, internasjonale fredsorganisasjon, International Peace Bureau, IPB, som fikk Nobels fredspris i 1910, har jeg fått anledning til å komme nært inn på aktuelle spørsmål om krig og fred, herunder også militærindustriens rolle.

Svært mange mennesker lever av militærindustrien og militær aktivitet, mest i USA hvor militærindustrien er enorm, men også her hjemme. Den største konsentrasjonen av krigsindustri i Norge er på Kongsberg og på Raufoss. Det er ikke vanskelig å forstå at ordføreren er redd for å miste disse arbeidsplassene. Men det er en myte at militæret skaper mange jobber. Ifølge Watson Institute (Costs of war-prosjektet) er det faktisk 50 % mindre enn gjennomsnittet i sivil sektor. En jobb i militær sektor koster 2–3 ganger mer enn i sivil sektor.

Hvis de høye subsidiene som kommer militærindustrien til del i stedet kunne brukes til å utvikle ny grønn teknologi, ville vi kunne ta viktige, raske og nødvendige skritt mot et mer bærekraftig samfunn. Det er ikke et holdbart argument at vi får noen nyttige sivile vinninger som spin-off fra militærindustrien. Hvis forskningen i utgangspunktet hadde vært innstilt på å gjøre livet bedre, enklere og sunnere for folk og hadde hatt til rådighet militærindustriens midler, ville en nyttig produksjon. Kongsberg kunne også etablere et eget forskningsmiljø for å se på betingelsene for konvertering fra militær til sivil produksjon.

Jeg er heller ikke så sikker på at arbeiderne i krigsindustrien verken på Kongsberg eller andre steder er så stolte av sitt arbeid som ordføreren sier. Jeg tror at de alle er glade for å ha et arbeid å gå til og for at de får anledning til å bruke sin kompetanse. Jeg tillater meg imidlertid å tro at det kan være en svært stor belastning for dem å tenke på at det de lager kan drepe uskyldige barn, unge og gamle. Det er neppe heller så enkelt med spørsmål fra egne barn om hva man jobber med.

Som ung franskstudent leste jeg den eventyrlige romanen «Gutten med de grønne fingrene» (Tistou, les pouces verts) av forfatteren Maurice Druon. Tistou oppdaget til sin forferdelse at faren både produserte og solgte våpen, og det sogar til begge sider i en konflikt. Det viste seg imidlertid at Tistou hadde overnaturlige evner, så alt han berørte på en spesiell måte begynte å vokse og blomstre. Han hemmet og hindret etter hvert både produksjon og salg av våpen ved å få det til å gro all slags eføy, villvin og blomster i produksjonssystemene og i selve våpnene. Vi som ikke har slike grønne fingre, må bruke fornuft og politikk for å få til en slik konvertering.

Fagforeningene i Norge, som mange andre steder, har vært forsiktig med kritikk av militærindustrien, det på tross av at 40 % av korrupsjonen i verden kommer fra våpenhandel. Stor var derfor vår overraskelse da mange av de ledende internasjonale fagforeningene kom til IPBs store nedrustningskonferanse i Berlin i 2015. De begrunnet sin deltakelse med et eneste ord: Miljø! De hadde forstått at verden må legge dramatisk om både produksjon og konsum for å berge både planeten og menneskeheten fra stor elendighet. Lederen for ITUC Europa, International Trade Union Confederation, sa det så sterkt: Det finnes ingen jobber på en øde planet. De miljømessige implikasjoner av aktiviteter i militær sektor kan ikke lenger overses.

Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, IKFF, la nylig fram sin rapport om Militær miljø og klimapåvirkning utarbeidet av Aslak Storaker og Ivar Vangen. Bakgrunnen var at IKFF oppfatter militær miljø- og klimaforringelse som alarmerende, men at det er vanskelig å få fullt innsyn. Rapporten analyserer både ressursbruk og norsk militær miljø- og klimaforringelse i Norge og under utenlandsoppdrag, samt utenlandsk militær natur og klimaødeleggelse i Norge. Det er i imidlertid ikke enkelt å skaffe til veie informasjon og aller vanskeligst fra forsvarsindustriens klimaavtrykk og bruk av naturressurser, mineraler og energi.

Ordføreren viser til strenge regler for norsk våpenindustri. Det er riktig, spesielt for tradisjonelt krigsutstyr, såkalt A-utstyr. Men mye av det vi produserer er ikke innen A-kategorien, men til bruk i en stadig økende etterretnings- og overvåkingssektor. Dessuten gir reglene unntak for salg til våre allierte. Siden NATO er det desidert største og mest aggressive krigsmaskineriet i verden i dag er det et meget betydelig unntak som gjør at norske våpen kan ende i høyst ulike kriger. Det er hyklersk og naivt å tro at våpen som blir produsert ikke ender opp med å bli brukt. Det er svært problematisk hvis rike Norge ikke kan jobbe for nedrustning og fred fordi vi produserer krigsmateriell og er redde for at businessen skal gå dårlig. Vi må ikke bidra til å skape fiendebilder og frykt for «de andre» for å kunne legitimere en slik destruktiv og farlig produksjon.

Under den store finanskrisa, satt jeg sammen med noen islandske venninner og spurte om Island, som var hardt rammet, hadde tenkt å etablere våpenindustri siden det er så lukrativt. Det ble stille rundt bordet inntil en sa: Men det ville det islandske folk anse som totalt uetisk. Hvorfor ser det ut til at det norske folk ikke lenger anser norsk våpenproduksjon og salg som uetisk og uakseptabelt? Eller kanskje syns folk det er galt, men ikke våger å ytre seg?

Med covid-19 pandemien har vi fått påvist at militær aktivitet, etterretning og kuler og krutt, ikke kan hjelpe oss verken mot pandemier, miljø- og klimakrisa eller atomtrusselen, men i stedet gjør den verre. På tide å tenke nytt. Sikkerhet og trygghet for folk ligger ikke i militært «forsvar», men i menneskelig sikkerhet, i at vi, og våre naboer, har rent vann og luft, sunn mat, et godt helsevesen og utdanningssystem og arbeid som ikke forringer våre levekår. Vi må bruke vår intelligens og våre ressurser på å lære å leve i fred, med oss selv, våre nærmeste, naboene på den andre siden av grensene og med Moder Jord.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.