«Rett deg opp i ryggen og stå ordentlig, du ser ut som en idiot når du står med beina slik.» Jeg husker fortsatt hvesingen over skulderen min i køen på et offentlig kontor, der jeg åpenbart sto «feil», altså med beina i kryss.

Om det skulle straffe seg da vi kom hjem visste jeg ikke på det tidspunktet, men muligheten var der. Det var ikke så mye som skulle til for å utløse det som skjedde bak lukkede dører hjemme. Hva som skjedde der tok det lang tid før noen fikk vite, jeg kunne alltids sminke bort sporene eller skjule det bak dårlige unnskyldninger som at jeg tryna på isen. For så klumsete er jeg.

Hvert eneste merke hadde én ting til felles; det var alltid min skyld.

I dag vet jeg bedre, for det var aldri min skyld. Men det var mitt problem, og det er også et alvorlig samfunnsproblem.

En ny rapport om vold og overgrep fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at jeg dessverre ikke var alene.

Én av fem kvinner oppgir at de har opplevd voldtekt i løpet av livet, og én av ti kvinner har blitt utsatt for partnervold. Halvparten av kvinnene som var voldtatt, hadde blitt voldtatt før de fylte 18 år.

Statistikken er dyster, den er vond – og den gjør meg bekymret.

Skal vi måtte fortelle barna våre at det er vanlig å bli voldtatt? At de, eller noen i nærmeste vennekrets, sannsynligvis kommer til å bli slått av sin partner?

Jeg ble en del av statistikken, jeg ble én av ti. Det var både psykisk og fysisk vondt, flaut og ydmykende. Mange opplever det, men likevel snakker så få om det og få anmelder det. Politi og rettsvesen kjenner bare til en liten andel av volden, og under halvparten av de utsatte i rapporten hadde snakket med helsepersonell om det de var utsatt for.

Jeg deler min historie fordi jeg mener at åpenhet er viktig. Vi må snakke om problemet, og vi må anerkjenne at det i aller høyeste grad skjer rundt oss.

Vi kan ikke la det fortsette. Vi kan ikke la barna våre vokse opp med stor sannsynlighet for å bli utsatt for vold eller overgrep. Det må forebygges fra tidlig alder, og det må skje på flere nivåer.

Det kan ikke lenger være et enkeltpersons problem, det er vårt. Vi har et kollektivt ansvar for at våre barn ikke sannsynligvis skal bli ofre for vold – og for at våre barn ikke blir overgripere.

Hvordan har jeg ikke noe fasitsvar på – men vi må i det minste begynne å snakke om det.

For ordens skyld; i dag står jeg stødigere og sterkere enn noen gang med en partner som lar meg stå akkurat slik jeg vil – med beina i kryss.