Da jeg kom på jobb torsdag ettermiddag, begynte jeg å gråte i parkeringskjelleren. Samme morgen skulle jeg levere i barnehagen, og fikk høy puls fordi jeg ikke fant mobiltelefonen min. De få hundre meterne fra huset vårt og ned til barnehagen har vi gått mange ganger, men plutselig føltes det ekstremt viktig å kunne ringe etter hjelp hvis noe skjedde.

Torsdagen ble en arbeidsdag jeg på et tidspunkt trodde jeg aldri kom til å gjennomføre, men takket være gode kolleger fikk jeg omsorg og oppbackingen jeg trengte for å få det til. Morgenen etter fikk jeg melding fra en kollega som sa det var godt å se noen vise følelser, men inni meg kjennes det ut som redselen er et tegn på at gjerningsmannen har vunnet.

Følelsen av frykt skal få oss til å stoppe, trekke oss unna og unngå fare. Men hva nå? Vi kan ikke stoppe og trekke oss unna dagliglivet og de vanlige gjøremålene. Klumpen i magen sier meg at nå kan alt skje, men ikke på den gode måten. Hele kroppen roper stopp, men jeg kan ikke adlyde. Jeg kan ikke sove det bort, jeg kan ikke bli liggende under den trygge dyna. Hverdagen fortsetter.

Saken fortsetter under bildet

Ordfører Kari Anne Sand oppfordrer Kongsbergs befolkning til å møtes. Hun sier det kan bidra til å føle trygghet, og presiserer at Kongsberg er en trygg by. «Det trodde jeg også», tenker jeg. Men jeg vet jo innerst inne at hun har rett.

Blomsterhavet i flerbrukskrysset er både motbydelig og ekstremt fint. Cato og Thira Gustavson var to av de som la ned blomster torsdag kveld. Det hørtes noe pompøst ut, da Cato sa at i Kongsberg er vi alle naboer. I ettertid har jeg tenkt at det er akkurat sånn det er. Gode naboer låner bort snøfreseren og inviterer på eplekake på terrassen. Men akkurat nå trenger vi at naboen har ei hand å holde i, spør oppriktig «Hvordan har du det?» og klemmer når vi gråter. Ikke bare denne uka, men i lang tid framover. Kongsberg-samfunnet må ta vare på de vi er glad i, men være rause nok til å ta oss av de vi ikke kjenner også. Den gode naboen må invitere på middag, ta med noen ut på kino eller sette seg ned med en ensom person på en benk i Magasinparken. Det blir din og min oppgave fremover, og kanskje kan dét få fokuset vekk fra frykten.

Frykt sprer seg, men det gjør omsorg og kjærlighet også.

TRENGER DU NOEN Å SNAKKE MED? Kommunens mottakssenter på Gyldenløve hotell er åpent for alle. Kommunen har også en krisetelefon. Ring 32 86 66 11.