Før politikerne tok sommerferie, fikk Irene Voldby Thorberg svar på mange spørsmål fra helse- og omsorgssjefen i Kongsberg kommune. Thorberg sitter i UHO (utvalg for helse og omsorg) og dermed i styret for den kommunale omsorgstjenesten.

Et gjennomgangstema i spørsmålene hennes handler om de pårørendes rolle i den kommunale omsorgstjenesten. Og i tilknytning til dette svarer helse- og omsorgssjefen noe som det lenge har vært hinting om. I fremtiden skal de frivillige og pårørende spille en større rolle i eldreomsorgen.

– Fremover – når antall eldre øker og antallet i yrkesaktiv alder reduseres, vil det tvinge seg fram at flere pårørende må delta i omsorgen for sine eldre, skriver helse- og omsorgssjef Tone Merete Svenkerud.

I mange land er dette en selvfølge, men i Norge har vi stolt fullt og helt på kommunen.

Ansetter koordinator

Hun tilføyer at kommunen i løpet av høsten ansetter en pårørendekoordinator i en prosjektstilling. Vedkommende skal sette pårørendestøtte i system.

– Det er også viktig at kommunen fremover etablerer mer differensierte avlastningstiltak slik at pårørende orker å ta del i omsorgsoppgaver over tid, skriver hun.

Dette betyr i klartekst at Kongsberg kommune, i liket med mange andre kommuner vil jobbe med å implementere frivillig innsats som en del av det systematiske omsorgsarbeidet i kommunen.

Det skal bli interessant å se argumentene som tas i bruk for å snu på hva folk forventer av helse- og omsorgstjenesten.

Er det kommunens oppgave å holde gamla fornøyd med frisyren? Skal kommunekassa finansiere at en pleier kommer med en knert til meg før leggetid? Skal gamlingens sære forventninger til brun saus til all middagsmat imøtekommes av politikerne som styrer pengesekken?

Hypotetiske spørsmål dette, men det er kanskje slike ting det må ryddes opp i. Informasjon som folk skjønner er en evig utfordring. Men det er avgjørende at man tar dette på alvor.

Ko-mu-ni-ka-sjon

Om du prøver å lese og forstå stammespråket i dokumentene som skal gi politikerne beslutningsgrunnlag, vil det fremstå som rimelig gresk om du ikke har øvelse. Selv får jeg betalt for å lese dette – og forstå det, men dersom jeg måtte ta av fritiden ville jeg falt av ganske kjapt.

Ærlighet om hva man kan forvente av kommunale helsetjenester fremover være så brutal at folk flest skjønner det.

Det blir for vrient å snakke om omsorgstrapp og organisasjonsbegreper som selv de som jobber med det har vanskelig for å uttale. Kommunikasjon er viktig for å unngå støy og budskapet bør være ty-de-lig. Ikke bare i beskjedene som går til pasientene – men også det som gis til politikerne.

En av mine «favoritter» i kommunalsk språk er denne perlen fra Kongsbergs omsorgsplan i 2015:

«Enhetsovergripende mål, nivå 2 i kommunens målhierarki, er mål som er felles for alle enhetene. I budsjett og handlingsprogram for 2015–2018 gjengis kommunens samlede ambisjoner for disse målene. Nedenfor vises Helse og omsorg sine ambisjoner for målene. Årsplanen er styrende for aktiviteten i 2015, derfor gjengis kun ambisjonsnivå for 2015 i måltabellen.»

Skjønte du det?

Dyrt å leve lenge

Syke mennesker holdes i live lenger enn før – takket være vitenskapen og teknologien. Det har i sin tur ført til en snikende overbelastning på kommunehelsetjenestene så vel som de statlige.

Kommunen merker det i form av en større andel pleietrengende og en skrikende mangel på fagfolk til å pleie dem. Det snakkes om en gryende kompetansekrise.

I Kongsberg kommune har det vært flere utbrudd som følge av frustrasjoner blant pasienter, pårørende og pleiere. Økt arbeidspress på den sistnevnte gruppen øker proporsjonalt med en opplevelse av synkende kvalitet på tjenestene.

Budsjettbombene

Samstundes går budsjettet åt skogen hvert år. For n'te året på rad har rådmannen gått ut og advart om å knipe igjen ressursbruken.

Et kommunebudsjett blir vedtatt tett oppunder jul hvert år. Og allerede dagen etter nyttårsaften viser det seg å sprekke med flere titalls millioner.

Kongsberg bruker rundt 800 millioner årlig på helse og omsorg.

Et budsjettavvik som bikker fire prosent er ikke akseptabelt i lovverket. Kongsberg hadde merforbruk på 5,1 prosent i 2020.

En revisjon av helse- og omsorgstjenesten i fjor, konkluderte med dette utsagnet fra forvaltningsrevisor Gjermund Røren i VKR Viken kommunerevisjon:

– Det at kommunen over tid har merforbruk som har økt over flere år, uten at en har klart å redusere dette, tenderer mot manglende realisme i budsjetteringen.

Forventningene må skrus ned

– Hva kan jeg som pårørende forvente at jeg må ta meg av eller få av tjenester til min mor/far? Dette er ett av spørsmålene som Thorberg stilte i UMU-møtet i juni.

Spørsmålet er veldig aktuelt, og spesielt det som handler om forventninger vil bli gjenstand for diskusjoner når Kongsberg skal utforme helse- og omsorgstjenester for fremtiden.

Historisk – og litt kynisk sagt, er det mange som har kunne trukket ett lettelsens sukk – eller flere, i takt med at velferdsstaten har blitt rikere og raust har utvidet sponsingen av helse- og omsorgstjenester. Dette er muliggjort av at AS Norge har tjent seg søkkrikt på olje.

Nå er det andre tider. Begrepet bærekraft virker å være veiledende for alt det offentlige driver med. Omsorg inkludert. Der begreper som verdighet – respekt og gjengjeldelse til dem som bygde landet, var målsettingen for eldretjenestene, er tonen blitt en annen.

Stikkord som effektivitet, teknologi og smartere løsninger, nevnes på inn- og utpust. Dessuten ligger det et ganske tydelig krav om at Kongsberg må få skikk på budsjetteringen etter nevnte revisjon.

Økonomene har i stadig større grad begynt å finregne på hva en verdig alderdom koster. Og det er slett ikke billig.

Ikke mer kos?

Det har i Kongsberg vært flere solskinnshistorier om institusjoner som ordner med underholdning, kake og til og med en likør, til pasientene/brukerne eller beboerne som de også kalles.

Men det har vært lenger mellom kosehistoriene i herværende avis de siste årene, og kanskje mer om budsjettsmeller, innskrenkinger og kompetansekrise.

Det syntes uansett opplagt at man som fremtidig pårørende og pasient/bruker/beboer av tjenestene må stålsette seg for en annen omsorgshverdag.

Frisør og fotpleie er ingen kommunal tjeneste og ofte noe pårørende bistår med hos hjemmeboende. Men hva med dem som ikke har pårørende som fikser dette? Eller dem som har pårørende som bor i andre byer eller andre land?

Her finnes variabler og nyanser plant pasientene som ikke umiddelbart passer inn i et A4-oppsett. Dem må heller ikke glemmes dersom likeverd er et mål.

Jo da – det finnes frivillige. Ganske mange også. Det skal bli interessant å se hva kommunen ser for seg at de må yte fremover for å holde skuta flytende.

På et tidspunkt må slik innsats verdsettes i kroner å øre. Skal Kongsberg kommune få balanse i omsorgsregnskapet med dagens tjenestenivå, må de frivillige bidra til en verdi av nær 30 millioner kroner.

Les også: Har funnet svakheter i styringen av helse og omsorg