Dagen startet som den ofte gjør, vil noen kanskje si. Treåringen hadde i løpet av natta åpnet en stift med tekstil-lim og klint den utover både seg selv og sengetøyet. Ideen om at hun skulle sove på syrommet kom til som et slags kompromiss. Hva det var husker jeg ikke, der jeg står og skrubber et barn som synes det er vondt å ha lim på fingrene, men samtidig er sur for at det må vaskes bort.

Kvelden før hørte jeg små føtter som tassa inn på badet. Forklaringen på håndvask rett før halv ti? «Jeg ble så møkkete av sjokoladen jeg nettopp fant. Jeg skulle bare smake litt».

I mitt liv som mamma har jeg øyeblikk som ville gjort nåtidens barneoppdragelse-guru Hedvig Montgomery stolt. Men minst like ofte føler jeg meg kun som en ræva mor med like barnslig løsningsorientering som barna mine. Vi bedriver ikke fri barneoppdragelse, men prøver både å ha tålmodighet og bekrefte følelser. I kampens hete kan det vanke både kjeft og lite forståelse, selv om jeg vet de små menneskene gjør så godt de kan. Jeg har forsøkt å samle troppene med å rope «Nå tar du på deg de skoa med en eneste gang!» eller ymse varianter av «NÅ hører du på meg». Selvfølgelig, og heldigvis, er det ikke det som får dem til å gjøre som jeg sier.

Noe som heller ikke funker er «Mamma skal på do» og «Mamma vil gjerne være i fred på do». Det ender ofte med «Gå ut, daaa» og til slutt «Ok, den er grei. Bare bli. Tusen takk for at du fant fram fire og en halv meter med dopapir til meg».

I dag hadde vi en god dag på vei til barnehagen, i alle fall etter at vi hadde kommet oss ut døra. Jeg hadde ingen ønsker om å protestere da han på 1, 5 insisterte på å ta på seg en møkkete fleecejakke. Faktisk like lite som jeg protesterte for en tid tilbake da treåringen ville ha pannebånd, lue OG caps på en gang.

På veien er det en vanndam. Boligfeltets beste! Om ungene får gå i den, har vi i alle fall sju knirkefrie meter som går som en lek. I dag lå det en snegle der. Jeg bestemte meg for å ta et halvt minutt på å lære ungene om snegler, men det eneste jeg vet om snegler er dessverre at det kun finnes to ting i verden som beveger seg saktere; mine barn på vei til barnehagen. Den ene var veldig interessert, den andre ville tråkke på den.

I det vi runder hjørnet på parkeringsplassen, hører jeg en annen forelder rope «Nei, nei. Nå må du komme. Kom nå». Det slår meg atter en gang at jeg og min mann ikke er de eneste som krangler med barna sine, og sliter med at den ene vil løpe når den andre er usedvanlig treg. Eller som har mest lyst til å rope «Nå er det faen meg nok!».

Vel inne i barnehagen trenger minstemann en ekstra lang klem. Vi sitter der på gulvet og det føles som om ingen andre er der i de sekundene den varer. Så er det noen som drar fram såpebobler, og i løpet av et bittelite sekund er mamma glemt. I sidesynet ser jeg guttungen blåse en stor boble som svever rundt i rommet før en jevnaldrende fanger den. Jeg tror kanskje det er første gang han klarte nettopp det.

Noen ganger er det lurt at livet går i sneglefart.