Denne gledelige nyheten har også nådd fram til Hvittingfoss, og jeg har skaffet meg billetter til bandet jeg elsker like høyt som Sven Nordin elsker å grille; Hellbillies.

Hellbillies-konsertene jeg har vært på hittil kan i stor grad egentlig oppsummere hele kjærlighetslivet mitt. På min første endte jeg opp hånd i hånd med en velskapt uvdøling (som selvsagt ikke begrenser det til mindre enn hver eneste innbygger i Nore og Uvdal, de er så gode oppi der atte). Dessverre for meg viste det seg at han holdt venninna mi i den andre hånda, og verken hun eller jeg endte opp som numedalsbuddeier. Huffamei da!

Innen min andre Hellbillies-konsert hadde Den Velskapte Uvdølingen for lengst funnet ei det var verdt å holde med begge henda, og jeg dro på den mest romantiske konserten jeg noen gang har vært på, i solnedgang på operataket en sommerkveld; med mutter.

Like før koronaen kom, fikk jeg også Hellbillies-billetter i gave av min daværende kjæreste, som til og med hadde ordna så jeg skulle få møte bandet backstage. Men som Ole Ivars poetisk lirer av seg over høykulturens trekkspilltoner; Livet tar og livet gir, det må vel bli sånn som det blir. Både konserten og forholdet ble kansellert, jeg har fortsatt ikke vært på konsert nummer tre og jeg har fortsatt til gode å kunne stryke punktet «nappe ut et sølvgrått hårstrå fra Aslag Haugens fullkomne hode» fra bucketlista.

Men, på torsdag skal jeg altså endelig på Hellbillies-konsert igjen! Jeg er overdimensjonert spent på hva kvelden kan bjuda på denne gangen, utover den nydelige musikken. Hos naprapaten min her om dagen røska og halte og dro hun av en eller annen grunn fælt i tungemuskulaturen på meg, og mente den var ualminnelig forknytt. «Ja, jeg har ikke klina på evigheter nå» sa jeg, og vi lo. Inni meg grein jeg selvsagt. Hadde vært moro å kunne levere gode nyheter på den fronten hos naprapaten neste uke. Krysser fingra.

Jeg har også et annet aggressivt problem; jeg har bare ett eneste festantrekk. Jeg har null valgmuligheter i garderoben det ville vært sosialt akseptert å møte på konsert i. Jeg har brukt den samme jumpsuiten på samtlige festligheter jeg har deltatt på siden samfunnet åpna, og denne jumpsuiten har en stor ulempe; den er et svare h@!%£ å få av seg. Den beskytter meg kanskje mot å blottlegge alle lagene med alskens hold-in og push-up-remedier under den på harmoniske nachspiel, men fåglarna vet hvor mange ganger jeg har vært i ferd med å klikke internasjonalt når jeg endelig har kommet hjem etter en sein kveld på byen og bare vil få av meg tvangstrøya og legge meg. Ofte blir jeg så forbanna at naboene tror jeg har fått med meg Karl Reverud på nach. Likevel er torsdagens antrekk avklart helt uten diskusjon. Jeg er sikkert litt sånn som de som legger seg på spikermatter og henges opp i kjøttkroker etter ryggen og sånt; kroppen får et kick av å ha det litt fælt.

Jeg unner oss alle en førsteklasses jazz i år full av fjas, fryd og food trucks. Pass på hverandre, og husk at Hellbillies er headlineren. Det gledes!