Vær varsom–plakaten er pressens verdibarometer, en samling av etiske normer som skal ivareta institusjonens embete som den fjerde statsmakt. Et stort ansvar, ettersom de som omtales ofte dømmes ut i fra den aller første overskriften. Dersom det er to parter involvert, er det ofte den parten som først får fortelle sin versjon, som eier historien. Selvutnevnte jurymedlemmer i de tusen hjem har hverken tid, eller særlig lyst til å fordype seg i hva som EGENTLIG skjedde. Det viktigste er å finne en synder, noen å peke på og løpe etter med høygaffel som i middelalderen. Det er underholdning, som et realityshow der noen andres dramatiske liv spilles ut til øvrighetens forlystelse. Vi synder alle sammen her, også i rettsvesenet. Et greit eksempel er Baneheia-saken, der mange mener pressens bildebruk av de tiltalte - var med på å avgjøre Kristiansens skjebne i retten.

Fem tenåringer banket opp mann i 30-årene. Setningen tar 2,5 sekund å lese. Trenger vi egentlig noe mer?

Jævla dritunger, sikkert ikke etniske nordmenn, antagelig noe rus involvert, dårlige hjem, fremtidige NAV-klienter. Resten av innlegget kunne vært fylt opp med antagelser, så hvorfor ikke la klubba falle. Offeret?

Stakkars mann, sikkert etnisk norsk, bare ute på byen for å kose seg, blind vold. Det er like lett å fylle på med omsorg i hans retning, vi lesere er jo tross alt empatiske mennesker, ikke sant? Vi bryr oss, ikke sant? Leser saken med de høymoralske brillene på, og konkluderer i tråd med det som med størst sannsynlighet frembringer anerkjennende nikk. Det liker vi jo. Motta tilbakemelding på at vi er innafor. Styrke vår plass på den riktige siden, der det er lettest å leve. Der det er trygt å peke.

«NRK-kjendis på glattcelle etter blodig gateslagsmål». En av flere overskrifter i riksdekkende media i 2003. Den ene parten ble intervjuet først i media, og i kommentarfeltene var det nesten ikke plass til alle som hadde behov for å vaie sitt moralske flagg, tilhøre den riktige siden og vise avsky over denne forferdelige voldsmannen som liksom skulle være et forbilde for norsk ungdom. På legevakten lå jeg med brukket nese, kraftig hjernerystelse, fem brukne ribben og tre brudd i venstre hånd.

Rettssaken ble avgjort med full frifinnelse i min favør. Det opprinnelige offeret tilhørte en gjeng med etnisk norsk ungdom fra Bygdøy, som skamslo meg i flokk fordi de var provosert av min status. Blind vold eksisterer ikke, det er alltid et triggerpunkt. Dommeren konkluderte med ubetinget fengselsdom for «offeret», et utfall som ble viet beskjeden plass i de samme avisene som hadde tjent gode penger på det forslåtte ansiktet mitt noen måneder tidligere.

Det bør være åpenbart for voksne mennesker at man ikke får servert den hele og fulle sannhet i pressen, og i hvert fall ikke i første omgang. Hva som ble sagt i forkant på Nymoens torg og hva som er proporsjonal bruk av vold i selvforsvar, er for rettsvesenet å betrakte. Jeg kan tenke meg flere scenarier i begge retninger.

Imidlertid er konsekvensene av å bli forhåndsdømt i et lite lokalsamfunn, noe de fleste kan tenke seg til. Vær varsom-plakaten bør kanskje leses av oss alle?

For i det øyeblikket historien blir fortalt, eies den ikke lenger av den som fortalte. Ansvaret for å lese med fornuftige briller hviler på skuldrene til de som til slutt kan stå og peke.