I mange år har utenlandske geologer og andre vitenskapsmenn foretatt ekspedisjoner rundt omkring i Norge. Så lenge Sølvverket var i drift, var det naturlig å avlegge Kongsberg et besøk. I 1868 var professor Gerhard vom Rath (1830-1888) fra Universitetet i Bonn på norgesreise sammen med to kollegaer. En beretning fra reisen med tittelen «Aus Norwegen» ble publisert i 1869. Sølvgruvene og geologien ellers rundt omkring i Kongsberg ble grundig beskrevet over 10 sider i artikkelen.
Vom Rath ble imponert over de mange sølvsstuffene han fikk se i Sølvverkets samling. Men han ble kanskje mest imponert over en stuff på 8,9 kg, som slett ikke inneholdt sølv, men magnetkis. Han skriver (oversatt fra tysk): «Når det gjelder magnetkis finnes det et gangstykke på Kongsberg som må betegnes som et unikum. …».
Etter litt leting i samlingen til Bergverksmuseet ble det klart hvilken stuff vom Rath må ha sett – vi har nemlig bare en stuff med store krystaller av magnetkis som passer til beskrivelsen. Denne stuffen ble hentet ut av Kongens gruve i 1865, tre år før vom Rath kom på besøk.
Magnetkis er et vanlig mineral i Gruveåsen, men kun som små korn, godt under 1 mm. På jordoverflaten, hvor magnetkis utsettes for vær og vind, brytes mineralet raskt ned til rust. De rustbrune bergartene vi kan se mange steder i Gruveåsen har denne fargen fordi de har inneholdt magnetkis og svovelkis. Allerede tidlig i Sølvverkets tid ble sonene med de rustvitrende bergartene kalt fahlbånd.