Som kjent har pårørende ved Solstad i over to år måttet betale husleie for tomme leiligheter som ikke blir solgt, fordi kommunen ikke har nye beboere på blokka si. Problemet kunne vært løst umiddelbart dersom kommunen på vegne av fellesskapet hadde gått inn og overtatt de pårørendes forpliktelser og/eller innløst de ledige boligene i påvente av videre markedsføring og salg. Det var det ingen vilje til, hverken administrativt eller politisk.

I denne tiden har kommunen ikke løftet en finger for å markedsføre tilbudet på Solstad. Tvert imot, i stedet har kommunen brukt over to år på å lese borettslagsloven, for å finne ut at en kommune bare har anledning til å eie 30 % av boligene i et borettslag. Følgelig er det ulovlig å innløse 5 boliger på Solstad, hevder kommunedirektøren.

En slik lovtolkning synes unødvendig bastant, vel vitende om at etter brannen på Skinnarberga ble det i 2019 inngått en avtale mellom kommunen og borettslaget, hvor kommunen innløste 20 av 24 boliger.

I avtalen heter det:

«I henhold til Borettslagsloven og vedtektene kan ikke en kommune eie mer enn 30 % av leilighetene i borettslaget. Dette er dispensert for i avtalen, og kommunen forplikter seg til å selge seg ned så snart som mulig».

Det ble en god løsning. I dag, etter en enkel markedsføring fra Skinnarberga borettslag i samarbeid med meglere, er boligene i ferd med å bli utsolgt.

Til kommunestyrets møte sist uke forelå en ettersendt e-post fra styret på Solstad, hvor styret ber om en tilsvarende løsning av hensyn til gjenværende beboere. Disse føler selvsagt stor usikkerhet, uro og forvirring over hva som nå skjer. Det er da greit å opplyse kommunestyret om at i et borettslag i ordinær drift dekker beboerne selv alle bokostnader uten at kommunen belastes på noen som helst måte.

Men kommunestyrets behandling i møte sist uke ble en ren skinndebatt. Her var det hele avgjort i forkant og handlingslammelsen skulle forvares for enhver pris. Det var vondt å oppleve antydninger i møtet til en noe nedlatende tone i forhold til beboere og pårørende og tilsvarende uttalt selvtilfredshet fra politisk side.

Når kommunestyret unnlater å håndtere et HO-tilbud slik at brukere og deres pårørende opplever en uforutsigbar økonomisk risiko ved tilbudet, så kan det ikke være formålstjenlig. Tvert imot, den «laizzes faire»- politikken som har preget HO-politikken gjennom hele valgperioden svekker tilliten og omdømme til politikere og HO-sektoren betydelig. Det er ingen tjent med.