Norsk Bergverksmuseum og Lågdalsmuseet arrangerer familietur til Grøsli gruve, lørdag 2. september. Oppmøte i krysset Lyngdalsvegen-Kronsetvegen. Gruven ligger på vestsiden av Lyngdalselva i Flesberg kommune, omtrent 3 km ovenfor Lampeland. Malmen består av hovedsakelig av magnetkis og sinkblende, men inneholder også noe svovelkis, kobberkis og blyglans.
Malmforekomsten ble oppdaget i 1770 og Sølvverket startet umiddelbart opp med gruvedrift der. Det ble funnet litt sølv, men allerede i 1772 ble driften lagt ned. Etter at Sølvverket trakk seg ut ble det gjort forsøk på å utvinne kobber fra gruven, noe som heller ikke ble en suksess. Sølvverket tok imidlertid imot noe svovelkis fra gruven, som ble brukt som tilsats under smeltingen av sølvmalmen.
På slutten av 1700-tallet gikk det dårlig med Kongsberg sølvverk og i 1805 ble verket midlertidig nedlagt. Dette førte til at mer enn 1.700 mann ble arbeidsløse. For å motvirke krisen ble det besluttet å starte opp et jernverk på Kongsberg, noe industrigründeren Paul Steenstrup (1772-1864) fikk i oppdrag å gjøre. Steenstrup, som var født i Danmark, kom til Kongsberg i 1797, ble student ved Bergseminaret og tok bergeksamen i 1800. Under Steenstrups ledelse kom jernverket i drift i 1809. Den store arbeidsløsheten på Kongsberg gjorde at Steenstrup i 1814 også fikk aksept for å bygge opp Kongsberg Våpenfabrikk, noe som skulle bli en stor suksess. Mindre kjent er det at Steenstrup også tok opp igjen driften av Grøsli gruve.
I Steenstrups regi ble det bygd en smeltehytte og et anlegg for produksjon av vitriol og svovel ved gruven. Vitriol er et sulfatholdig salt, som blant annet kan brukes som fargepigment. Jernvitriol er grønt, kobbervitriol er blått og sinkvitriol er hvitt. Fra 1822 ble det rapportert at verket hadde fire arbeidere som hadde en årlig produksjon på omtrent ti tonn vitriol. Steenstrup hadde selv ikke tid til å delta i driften av anlegget, men sto som eier fram til sin død i 1864. Ifølge biografien som Carl J. G. Steenstrup (1886-1956) skrev om oldefaren, var gruvedriften et tapsprosjekt som skyldtes «simple og udannede mænd» som lot verkets bygninger forfalle.
I 1886 solgte Steenstrups arvinger anlegget og eiendommen til Eivind Grøsli, som solgte det videre til kongsbergmannen Thomas Rye i 1917. Det ble utført en del undersøkelser av malmen i årene som kom, blant annet av Orkla i 1936. Under krigen utførte Reichsamt für Bodenforschung geofysiske undersøkelser i gruveområdet. I 1951 tok Rye kontakt med Sølvverket for å høre om de var interessert i å overta. Anders Heltzen (1920-2019), Kongsberg Sølvverks siste bergmester, hadde tro på Grøsli-malmen, men det skjedde ingenting i Sølvverkets regi.
Heltzen sluttet som bergmester i 1954 og i 1955 sikret han seg rettighetene til Grøsli gruve. Han søkte Industridepartementet om 25.000 kroner i støtte til et boreprogram for å kartlegge malmen, men søknaden ble avslått. I årene som fulgte hadde Heltzen kontakt med flere aktører innen bergverksdrift, og i 1973 inngikk han en avtale med Norsk Hydro. I perioden 1973-1976 hentet Norsk Hydro opp totalt 1.363,5 meter med borekjerner fordelt på 12 borehull i området. Analyser som ble utført viste at malmen inneholdt mye sink og noe kobber. I 1981 fikk Heltzen utmålsbrev over området sammen med Norsk Hydro og A/S Utla (Årdal og Sunndal Verk A/S). I 1984 inngikk trekløveret Heltzen, Norsk Hydro og A/S Utla en avtale om å leie ut Grøslifeltet til firmaet Argo Maskin A/S. Det ser ikke ut til at det kom noe ut av dette prosjektet og i 1989 ble det inngått en ny utleieavtale mellom trekløveret og firmaet Mineral A/S. Engasjementet til Mineral A/S førte heller ikke til noe. Et brev som Heltzen skrev til firmaet i 1992, hvor han lurte på hvordan det gikk med Grøsli-saken, ble aldri besvart.
Heltzen hadde nok lenge håpet at gruven skulle komme i drift, men i ettertid konkluderer han: «Det hele har kokt bort, og godt er det. Grøsli ville ha vært en evigvarende kilde til forurensing av Numedalslågen, som blant annet utgjør vannforsyningen til Kongsberg. Bergingeniør Heltzen ville fremstått som den store miljøsynderen, ikke noe hyggelig stempel å trekkes med. Og hermed blir det Snipp, snapp, snute….»