En sjelden gang kjenner jeg likevel på en utfartstrang, og et ønske om et eventyr utenfor bygdas trygge omfavnelse. Jeg veit at det ofte er en dårlig idé å gjøre virkelighet av dette ønsket. For Hvittingfossinger kan det å skulle ut i omverdenen være litt som å ha på seg et veldig ustabilt strømhalsbånd; når som helst utenfor den gitte sonen kan det vonde sjokket komme, og du innser at det å utforske verden utafor ikke var noe for deg likevel.

Men i pinsen ville jeg på fjelltur, og til tross for at jeg hadde verken mot i brystet, vett i pannen eller kjennskap til terrenget, vendte jeg snuta på den hønngamle Peugeot-slodda mi i retning Blefjell med stor entusiasme. Alt lå til rette for at dette skulle bli en perfekt turdag. Allerede på parkeringsplassen følte jeg meg veldig Lars Monsen-aktig, og etter en kjapp kikk på karttavla hadde jeg en klar formening om hvor jeg skulle gå; til Strutåsen via Solobua og tilbake.

En «formening» skulle imidlertid ikke vise seg å være tilstrekkelig. Jeg kom meg frem til målet, men på tilbakeveien var det et eller annet system i pannelappen min som må ha kortsluttet fullstendig. Og la meg bare understreke det: dette er IKKE kritikk av de ansvarlige for oppmerkingen av turstiene på Blefjell. Jobben som er gjort der oppe er ikke bare upåklagelig, men i aller høyeste grad imponerende. Man må være et sjeldent tilfelle av klønete for å gå seg bort på den strekningen jeg klarte å gå meg bort på.

For bortkommen var jeg altså plutselig. Jeg gikk også feil vei ganske lenge før jeg forsto at jeg hadde gått feil, og enda lenger før jeg hadde samlet nok sosialt mot til å spørre noen forbipasserende om veien. Heldigvis var det grei kok på Blefjell den dagen, og jeg fikk omsider spurt noen veldig snille damer om assistanse. «Hvis du følger samme stien tilbake ca x kilometer, så ser du et stort skilt med navnet på parkeringa og en pil i retningen du skal» forklarte de. De forsto nok på situasjonen min at jeg er typen som setter pris på å få ting inn med teskje. Det er jeg glad for.

Sola stekte godt denne dagen. Jeg hadde funnet tilbake til riktig sti, men hadde fortsatt noen kilometer igjen å gå da jeg kom på at solkremen lå uåpnet igjen hjemme. Jeg er et menneske det begynner å lukte sprøstekt svor av i det sekundet jeg entrer sommersola i T-skjorte, så dette var ikke ideelt. Jeg kjente at det som nå bare refereres til av vennene mine som «Lucifers pukkel», altså området fra der T-skjortehalsen stopper og nakken begynner, var i ferd med å ta fyr. Dermed begynte jeg å få det travelt med å finne tilbake til den solskjermende tryggheten i fransk kjørekomfort.

Etter å ha lagt bak meg enda noen kilometer kunne jeg endelig takk og pris se parkeringsplassen. Der sto også bilen min, men ikke helt slik jeg trodde jeg hadde forlatt den. For hvis du ikke allerede er oppgitt over hvor distré det er mulig å være skal jeg nå hjelpe deg over kneika til å bli det; der sto bilen min med døra til førersetet på vidt gap. Bankkort, førerkort og den slags hadde jeg slengt fra meg i setet ved siden av før jeg gikk, midt i pinsen på et av fylkets mest populære utgangspunkt for tur. Heldigvis viste fjellfolk seg nok en gang å være gode mot dumrianer, og alt lå urørt der jeg hadde lagt det fra meg.

Jeg satte meg inn i en godt luftet bil og kjørte hjem til Hvittingfoss igjen, hvor jeg pleiet sårene verden utenfor hadde gitt meg med aftersun, aloe vera og en indre dialog om hvor trygt og godt kjente omgivelser er for rørehuer som meg. Men hvem veit, kanskje jeg prøver en gang til bare Lucifers pukkel får flassa av skikkelig og jeg får meg et kart- og kompasskurs. Uansett håper jeg at mitt strev inspirerer deg til å følge fjellvettreglene, ha respekt for sola og lukke dører etter deg. Det er innmari lurt.

Julia Friberg

«Kjære, vakreste Lågendalen. Det er med den største mulige ydmykhet en Hvittingfossing kan oppdrive at jeg skal få introdusere meg selv som spaltist hos bautaen Lågendalsposten.

Om innbyggere her fra nå av vil beskrive meg som Kongsbergs svar på Carrie Bradshaw er det okidoki for meg. Jeg kan være for Hvittingfoss det Carrie var for New York. Eller for å trekke referansene ut av Sex og Singelliv og inn i Pensjonistforeningen; jeg og de andre spaltistene skal nå ta over den gjeve stafettpennen etter Brita i Dagens Brita. We love you, Brita!

Jeg heter Julia, er 26 år gammel, født og oppvokst helt ytterst i Ytre Sandsvær. Har en bachelor i kommunikasjon og medier, og jobber som fotograf. En av mine største bragder i livet er å ha blitt omtalt som «toppblogger» av Lågendalsposten. Heldigvis mista jeg ikke bakkekontakten, ble rik på å reklamere for betakaroten og tannbleking eller kjøpte meg villa på Marbella. Jeg snekra opp ei bikkjegarde i barndomshjemmet, fikk meg en golden retriever, la bloggen brakk og ble spaltist for lokalavisa istedet. Flipp!

Linn, sjefen på LP-brakka, vil ha meg til å produsere debattinnlegg. Dette har jeg selvsagt ikke nerver til, noe jeg muligens kanskje burde nevnt på intervjuet. Min underliggende agenda er derimot å løfte den elskede bygda mi opp og frem i lyset, og få male det rosenrøde kunstverket ved navn «Hvittingfoss» med ord. Rollag hvem??? Flesberg who dis?? SVENE?! Nei, nå er det på tide at Kongsbergs vesle blindtarm får sine 15 minutes of fame. Dette er sjansen vår, mediene er infiltrert og jeg skal jobbe på spreng for å vise hele verden (Les; Kongsberg og Numedal) at Hvittingfoss har mangt og meget å bjuda på. Litt som the big Apple, i en hakket mer beskjeden frukts form. Squash kanskje. Grei til sitt bruk, men du blir innmari skuffa hvis du får squash istedenfor pastaplater når du har bestilt lasagne, på en måte. Men nå snakker jeg litt mot meg sjøl. Vi debatteres!»