Det hevdes at dagens foreldre er utsatt for et urimelig press og høye forventninger. Men hvor kommer presset fra? Er det samfunnets press som tynger eller kan foreldrene skylde seg selv?

«Gå ut og lek»

For å forstå vår egen tid kan det å gå tilbake i tid, være klargjørende. Her skal vi gå tilbake til 1950-tallet og til minner samlet inn av Norsk Folkemuseum. I minnene fortelles det om oppvekst i 1950-tallets Norge.

Et gjennomgående tema i minnene er at barna ble overlatt til seg selv og til hverandre.

«Gå ut og lek», lød det. I byens gater og løkker, og i skoger, knauser og fjæresteiner på bygda utviklet barna det som er betegnet som en klassisk barnekultur.

Barnekulturen var en egen verden der barn i lek og kappestrid lærte å tilpasse seg, forhandle og løse problemer. Eldre barn tok seg av yngre barn, og barn oppdro barn. I barnekulturens «skole» lærte barn om fellesskap og gjensidig ansvar, verdier som korresponderer med normer og verdier i den norske velferdsstaten. Å lære seg å være ute i norsk natur i all slags vær var også i tråd med norske verdier.

Det er hevdet at barn aldri har vært utenfor foreldres kontroll i samme grad som på 1950-tallet. Dette var også en tid med barnerike familier, der mødre flest var hjemmearbeidende og fedre var utearbeidende.

Brukte en time på barna

Forventninger til husmødrene var imidlertid skyhøye, og framfor å bruke mye tid på barna, var mødrene opptatt med å holde orden i hjemmet, gjøre rent og lage mat. En undersøkelse som Norges Husmorforbund foretok høsten 1950, viste at husmødrene brukte en drøy time daglig til stell av barn. Mødrene var hjemme og tilgjengelige, men de tilbrakte ikke mye tid sammen med barna.

1950-tallets foreldreskap var ikke uttrykk for neglisjering av barna. Det var slik foreldreskapet ble utformet innenfor en politisk kultur der barnet skulle oppdras til selvstendighet og autonomi. Målet for oppdragelsen var dugelige voksne som kunne lykkes på et forutsigbart og statlig regulert arbeidsmarked.

Hvordan ble 1950-tallets foreldreskap erfart av barna selv? Vi må være klar over at minner om oppvekst er filtrert og fortolket gjennom mange lag av mening i nåtid og fortid, men det er likevel et faktum at 1950-tallets barndom blir husket og gjenfortalt som en god barndom.

Nærværende og kontrollerende

I pedagogisk og psykologisk litteratur blir dagens foreldre ofte referert til som «helikopterforeldre» og «curling-foreldre» og den oppvoksende generasjon som «generasjon prestasjon». Det pekes på at foreldre i dag i økende grad investerer i barna slik at de skal bli vinnere i sport, utdanning og på et uforutsigbart arbeidsmarked.

Foreldreskapet karakteriseres også som barnesentrert; barnet settes i sentrum for foreldrenes kjærlighet og oppmerksomhet. Det barnesentrerte foreldreskapet innebærer omsorg, men også kontroll. Foreldre og voksne overvåker og pusher barna i lek, skole, lekser og sport. Kontrollen forsterkes av at foreldre søker å bryte ned generasjonsforskjellene mellom dem og barna.

Sett i et historisk perspektiv er foreldreskapet endret fra å være distansert og lite kontrollerende til å bli nærværende og kontrollerende. Samtidig har barna gått fra å være foreldres og nabolags felles barn ute i gata og naturen til å bli foreldrenes individuelle barn i kjernefamilien.

Foreldre ønsker det beste for barna – nå som før. Men samfunnet har endret seg, og med det, foreldreskapet. Omkring 1975 var velferdsstatens «klassiske epoke» over, noe som åpnet for mindre stat, mer marked og økt konkurranse.

Samtidig har individualisering, selvrealisering og et konkurransepreget arbeidsmarked ført til økt press og høye forventninger til dagens foreldre.