Historiker og professor Ellen Schrumpf skrev et innlegg 1. november der hun tok for seg foreldre på 1950-tallet, og dagens foreldre. Shcrumpf er en erfaren historieforsker, med spesialisering innenfor barnehistorie, og det er opplysende å lese hennes analyser om foreldreskapet i et historisk perspektiv.

Men som en utenforstående stusser jeg likevel på to ting. Hvorfor blir dagens foreldre trukket fram som «helikopterforeldre», også stopper det der? Og var alt egentlig så mye bedre før?

Hva Schrumpf ellers tenker om dagens foreldre, er ikke godt å si. Men det lyser litt fordommer om dagens foreldregenerasjon, og dette vil jeg gjerne komme til livs. Vi vet at den fordomsfulle frasen «ungdommer nå til dags» stammer tilbake til Sokrates’ tid, og nå overføres det til foreldregenerasjonen. Vi skal huske på alt som dagens foreldregenerasjon gjør bra, som tidligere foreldregenerasjoner ikke har hatt emosjonelle verktøy, eller tid til å gjøre.

Selv vokste jeg opp med en far født på starten av 1950-tallet, og til tross for at han omtalte egen barndom som en fin tid, vet jeg som datter at ikke alt var bra med hans barndom. Dette tror jeg også at Schrumpf kan finne belegg for å si med sin historiske forskning.
For det fantes ikke krisehjelp for barn og unge på 50-tallet. Man skulle bite tennene sammen, og det falt ikke min far og hans venner til gode da han var med i en dødsbrann og så to skolekamerater dø. Dette preget han for livet, men som han selv sa: «Det var bare å gå rett på skolen dagen etter. Det var ingen som tilbød oss hjelp. Men da jeg var i trettiårene kom alt tilbake».

Fraværet av foreldre vet vi at ikke er bra for barn og unge. Mangel på psykologisk krisehjelp når traumer oppstår, vold og overgrep mot barn som ble feid under teppet, og aksepten for å legge hånd på barn som en oppdragelsesmetode. At barn skulle oppdras i de voksnes blikk har vi gått bort fra, med god grunn. Det er gode ting med enhver tidsepoke. Motsvaret kom gjerne på 70-tallet med den frie barneoppdragelsen, som senere har ført til det som Schrumpf omtaler som «helikopterforeldre».

Som lærer skal jeg være den første til å si at mange foreldre er i overkant engasjerte i barna sine. Det er problematiske sider med engasjerte foreldre også, og jeg tror det kommer et motsvar på vår oppdragelsesmetode i fremtiden. Men vi kan da enes om at det kommer barn til gode at vi har kunnskap om å møte dem i deres følelser, og ha fokus på å styrke deres selvbilde i en verden som krever stadig mer av vårt mentale fokus?

Jeg synes det er problematisk å skulle sammenligne to epoker som er så langt fra hverandre i utvikling. Verden ser helt annerledes ut i 2022 enn i 1952. Vi har gjort rom for at ungdom kan stå fram som homofile, til å ha respekt for mennesker med ulik hudfarge og religion, og at kvinner har flere muligheter enn å gå husmorskole. I tillegg oppdrar vi ikke lengre gutter til å ikke skulle vise følelser. Jeg blir faktisk svært glad når jeg ser unge gutter klemme hverandre når de møtes. Det så jeg aldri på 90-tallet. Og i hvert fall ikke på 50-tallet, hvis jeg skal tro de kildene jeg har tilgjengelig.

Dagens foreldre ønsker å tilbringe tid med barna sine, og være tilstedeværende og trygge mennesker. Og det er veldig viktig, for slik verden ser ut nå kommer tilstedeværende foreldre til å være et stadig viktigere anker for barna. Schrumpf sier at lokalsamfunnet tok en større del i barnas oppdragelse før. I dag er mye erstattet av teknologi som foreldre får begrenset innsyn i. At foreldre står i bakgrunnen og viser at de er åpne for dialoger, og for å være mentorer i deres liv, er essensielt for at barna skal modnes.

At dagens foreldre er mer slitne enn før er dessuten et stort, men reelt problem. Kvinner har tatt med seg husmorrollen i kombinasjonen med yrkeslivet. At vi er engasjerte foreldre blir også en ekstra jobb. I tillegg er det vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet, og fordi arbeidsmarkedet krever mer utdannelse må vi også vente med barn til vi er ferdige på studiene våre. Og da har kvinner et knappere fertilitetsvindu før vi får barn, som igjen fører til færre barn. Jeg har dog ofte tenkt at vi skulle gått tilbake til mer fellesskapsånd, og at vi var mer til stede i hverandres barneoppdragelser. Tenk så avlastende det kunne ha vært!

Bildet er svært sammensatt, og jeg skjønner at alle slike analyser er begrenset i et lite avisinnlegg. Men vi skal være forsiktige med å sette to generasjoner, som er langt fra hverandre, opp mot hverandre. De som var foreldre på 50-tallet var født for et omtrent et århundre siden. Selvfølgelig hadde de en annen oppdragelsesstil enn oss. Og jeg tror vi kan hente positive ting ut av enhver tidsepoke, men hvis noen vil argumentere for at den var bedre, så kommer jeg til å stritte i mot.