Gå til sidens hovedinnhold

– Går du rundt i Istanbul, bare vet du hvor menneskesmuglerne oppholder seg...

Him Mahmoud Daoud sitter i en container på den østerrikske grensen for snart sju år siden. Det er helt stille. I totalt mørke. Det sitter tett i tett med mennesker, store og små. Viftene som gir dem oksygen til å puste blir slått av …

Him er en ung kurder som måtte vekk fra Nord-Syria. Han kunne merke at folk rundt ham begynte å bli slappe, og noen fikk panikk.

– Jeg forsøkte å gi beskjed om at de måtte skru på viftene igjen, men skjønte samtidig at dette kanskje var en kritisk grense å komme over. Menneskesmuglerne hadde ikke skrudd av viftene da de krysset de andre grensene, sier Him.


Her kan du donere penger til Laagendalspostens julekalender

På det fjerde skal det skje

Dette var fjerde gangen Him forsøkte å komme seg til Europa. Tre ganger tidligere hadde han forsøkt å ta seg fra Tyrkia og til Hellas, med både buss og til fots. Men ble stoppet hver gang og måtte returnere til Istanbul.

Å finne menneskesmuglere i Istanbul, var ikke noe problem. Him sammenligner det som om en stoffmisbruker trenger stoff i Oslo, det er alltid noen som vet.

– I Istanbul er et faktisk ganske åpent i visse deler. Det er til og med folk som tar kontakt med deg og spør "Vil til Europa?", sier Him.

Selv om de tre første gangene var mislykkede forsøk, så var det aldri noe alternativ å reise tilbake til Syria.

– Der visste jeg hva som ville skje med meg, sier Him.

Den fjerde gangen gikk han til fots i en gruppe over grensen til Bulgaria. Menneskesmuglerne som hjalp han og de andre visste akkurat hvor de skulle gå denne gangen uten å bli tatt. Det var i Bulgaria gruppen på 30 ble plukket opp av lastebilen, som skulle til Østerrike...

I demonstrasjon

Det var etter demonstrasjonene mot det syriske regimet i Syria startet, Him skjønte at han måtte vekk. Som ung student, deltok han i demonstrasjonene mot systemet og Assad. Så kom IS, med sine grusomheter. Krigen kom stadig nærmere med sine bomber, og hele familien flyktet til forskjellige byer i Syria,

Him hadde onkler i Norge, som hadde bodd her i flere tiår. Det var en fredelig del av verden, kanskje han kunne komme seg dit? Men han trengte pass, men det var ikke lett å få i Nord-Syria. Damaskus var byen han måtte til for å få pass, men der viste det seg at allerede sto i registrene.

– På passkontoret fikk jeg beskjed om at jeg måtte til en politistasjon i en annen bydel for å få ut passet. Men den stasjonen var beryktet. Jeg visste at gikk jeg inn der, kom jeg aldri ut igjen. Jeg skjønte de hadde navnet mitt, og de visste jeg hadde vært med i demonstrasjonene. Jeg ville bare løpe, komme meg vekk, sier Him, som flyktet til Tyrkia.

De visste jeg hadde vært med i demonstrasjonene. Jeg ville bare løpe, komme meg vekk,

Him Mahmoud Daoud

Kjørte taxi

Tilbake i den lukkede lastebilen på den østerrikske grensen. Tanken om at "her dør vi" var nær, da motoren plutselig ble satt igang, og oksygen igjen fylte containeren. Flyktningene kom seg inn i Østerrike, og til målet.

– Da vi slapp ut av lastebilen var det opp til oss selv å komme oss videre. For min del, satte jeg meg i en taxi og dro til Norge. Det ble da en lang – og veldig dyr – tur, innrømmer Him, som meldte seg til politiet da han krysset den norske grensen.

– Opplevelsen av politiet var så annerledes enn det jeg opplevde med politiet hjemme i Syria. Høflig, men bestemt fikk jeg bare beskjed om søke om asyl, og melde meg på ankomstsenteret i Råde, sier Him, som så havnet i forskjellige asylmottak.

Men han var bare glad. Det var fred rundt han, så det gjorde ikke noe at det i 2015 bar så langt nord han kunne komme. Til Honningsvåg i Nordkapp kommune.

Resten måtte flykte

Det er snart sju og et halvt år siden Him flyktet og kom til Norge. Men hjemme i Syria var familien igjen, blant andre tre søstre, onkelbarn og begge foreldrene. De ville vekk, de også – og flyktet. Med hver sine dramatiske historier. Mamma og den yngste søsteren var livredde da de var blant de 80 som ble stuet sammen på en gammel fiskebåt på vei til Hellas.

– Vi flyktet uten å gi beskjed til Him, for vi ville ikke gjøre han urolig. Han visste jo hvor risikabelt det var å flykte med båt, sier mamma Nachmie Ismail.

De satt tett sammen i 12 timer før de til slutt nådde Lesvos, men ble ikke værende i en av de store leirene der, for de bare fortsatte. I over 15 dager reiste de så med tog, båt, buss og gange gjennom ti europeiske land, for å nå det store målet Norge. Før de endelig kom til Råde...

Fikk telefonen

Den aller beste telefonen Him hadde fått på veldig mange år var den han fikk den dagen mamma ringte. "Vi er i Norge", var den utrolige beskjeden.

– Jeg visste ingen ting, og det er vanskelig å beskrive hva jeg følte. Det gikk en stund før vi kunne møtes, for jeg bodde så langt nord. Men det var en stor dag da jeg kunne komme på besøk å møte henne og søsteren igjen, sier Him, og ser bort på foreldrene.

I dag har Him flyttet sørover, og inn hos foreldrene. Pappa har kommet til Norge på familiegjenforening, og mamma Nachmie har kjøpt leilighet på Skavanger. Det er her hele storfamilien skal samles, selv om leiligheten bare er på noen få kvadrat.

– I dag er vi alle samlet i Norge. Jeg har søstre i Bergen, på Lillehammer og Notodden. Jeg bor her, og studerer datateknologi i Oslo. Og begge foreldrene mine bor her. Og det er i Kongsberg vi skal feire jul. At det er liten plass gjør ikke noe. Det er nok plass på gulvet, sier Him og slår ut med armene.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.