I året som er gått er det skjedd store og positive ting i Gruveåsen. Geir Loe Winsrygg har, sammen med den utrettelige dugnadsgjengen, sørget for å avdekke og gjøre tilgjengelig en rekke bygningsminner og anlegg fra den tiden det var full aktivitet der oppe. Arbeidet har skjedd på frivillig grunnlag, og viser at når målet er klart og motivasjonen sterk, er det nesten ikke grenser for hva en kan få til.

Som Odd Arne Helleberg (LP 16.12.20) skriver, har vi her å gjøre med det mest komplette kulturmiljøet fra bergverksdriften i Norge. Likevel har Gruveåsens mange minner, med noen unntak, slumret i 2–3 hundre år delvis gjemt av skog, kratt og mose – inntil dugnadsgjengen tok fatt!

Det er nærliggende å håpe at arbeidet med å pleie Gruveåsen fortsetter?

For en del år siden fikk jeg en luftig idé. Den handlet om utvikling i Gruveåsen – ikke bare for å fremme turisme, men også om å gi Kongsbergfolk et mer konkret og bevisst forhold til det som foregikk i nærmiljøet i de første par hundre år av Sølvverkets historie.

Først vil jeg komme med forslag til et alternativt navn på «Gruveåsen». Et navn som indikerer hva åsen egentlig er, og som også inkluderer minnene som ligger «oppe i dagen».

Dugnadsarbeidet som forgår er en museal aktivitet på objekter som befinner seg ute i terrenget og i friluft. Hvorfor ikke gi Gruveåsen status av å være et museum, «Kongsberg Sølvverk Friluftmuseum» (KSF)?

KSF, antatt underlagt Norsk Bergverksmuseum, kan inndeles i avdelinger som

• Dammer og renner

• Overberget

• Midtre Underberget

• Underberget

Dammene og rennene dannet i sin tid forutsetningen for virksomheten i Gruveåsen, etter som dette systemet av vannveier og oppdemte vann sto for kraftforsyningen til gruveanleggene. Det bør være mulig å lage en stor 3-dimensjonal landskapsmodell av Knutefjell, der de 25-30 kunstige dammene med tilknyttede renner blir vist. Det bør vises hvilke gruver som fikk sitt driftsvann fra hvilke renner og selvsagt også navn på dammene og rennene og hvilke gruver de leverte vann til. Videre bør det i en slik modell angis hvor det har vært hjulstuer, stangfelt, pukkverk, hestevandring og andre innretninger og det vises gamle og nye veier, stier og sykkelruter (terrengsykling øker i popularitet) som publikum kan benytte under utforskning av området.

Friluftsdelen i denne unike perlen av et kulturlandskap har i seg selv stor attraksjonsverdi, og den bør utvikles videre innenfor hva som er akseptable grenser i dette vernede området. Fortsatt tilrettelegging av badeplasser og overnattingssteder (gapahuk), kultivering av dammer til gode fiskevann (Kongensdam, Stordam, Store Sachsendam mfl.) er eksempler på slik videreutvikling.

Sachsen med sine gamle bygninger, gruver, anleggsrester og berghaller, danner et naturlig besøkssenter på Overberget. Det bør utvikles ideer for hvordan bygningene og hele Sachsenplatået kan gjøres enda mer attraktive ut fra et museums- og friluftsperspektiv.

Lenger sør på platået finnes et enestående godt bevart minne ved Gottes Hülfe gruve, der restene etter et pukkverk ruver i landskapet. Dette er så absolutt bevaringsverdig. Her bør en rekonstruere trestrukturen og bygge tak over, slik at det kan motstå forfall i ytterligere hundrer av år. En skal ikke se bort fra at denne ruinen en gang i fremtiden kan få lignende anvendelse som berghallen inne i Saggrenda der besøkende av og til samles til et godt «bergmannsmåltid».

Bergverksmuseets populære «familiedag» med vekt på opplevelse knyttet til gruvedriften bør bestå og utvikles videre. Sachsen kan også danne utgangspunkt for utfordrende sykkeltraseer ned mot Kongsberg by. Hva med å sykle Korsveien opp til Sachsen og ned Kemnerløypa, eller kanskje enda mer krevende, fra Sachsen og ut Telefonløypa til bunnen av Ollebakkene? Dette kan utfordre terrengsyklister fra fjernt og nært!

I Midtre Underberget har dugnadsgjengen som nevnt allerede nådd svært langt med å gjøre friluftsmuseet synlig og tilgjengelig. Tillegg som «Via Ferrata», Zip-linjer og andre supplerende opplevelseselementer kan komme til etter hvert.

Siden det fra enkelte hold er oppfordret til å tenke nytt om Gruveåsen, vil jeg til slutt komme med noen dristige tanker om et multimillionsprosjekt i Underberget under mottoet «skal en oppnå noe stort, må en tenke stort».

Underberg-prosjektene som nevnes her vil kreve lang gjennomløpstid, kanskje helt fram til Kongsberg bys 450-årsjubileum:

Oppe i åssiden vest for Kampenhaug ligger restene av Linnertdam og bare venter på å bli lødd opp igjen.

Fra en full Linnertdam med vann fra renner og bekker, kan vann føres i overløp inn på et vannhjul. Dette kan drive et stangfelt som fører til gruvene ved Kampenhaug noen få hundre meter nedenfor. Der omgjøres bevegelsen til drift av en Fahrkunst, ei dreneringspumpe for gruva eller en annen kraftkrevende innretning.

Nær ei nabogruve kan vises hestevandring for heising av erts og stein opp fra dypet. Oppe i skråningen nedenfor dammen kan et nedskalert pukkverk stå og hamre. Der brenner kanskje også en fyrsatt stoll. Nedenfor kan det sjeides og vaskes, osv.

På flatene rundt kan det være et informasjonssenter med parkeringsplasser.

Dette virker overveldende og urealiserbart, mener vel de fleste. Men hvis ideen er god, kan en vel gå fram med små skritt?

I Bergverksmuseet finnes sikkert kompetanse til å gjennomføre en teknisk mulighetsstudie hvis interessen er til stede.

Viser det seg at prosjektene i Underberget er teknisk gjennomførbare, er tiden inne for beslutninger.

Finansieringen av oppgaver som dette er selvsagt den største utfordringen. Denne må tas stegvis, prosjekt for prosjekt.

Ingen museer kan oppstå og drives etter vanlige bedriftsøkonomiske krav. Etablering og drift er bare mulig gjennom gaver, overføringer og tilskudd.

Hva kan stat, fylke og kommune være villige til å bidra med over en lang horisont forutsatt at det finnes gode og troverdige planer? Sparebankstiftelsen? Andre private givere?

Dugnadsgjengen har allerede gitt et verdifullt bidrag til Friluftsmuseet.

Kan en fortsatt regne med en solid gjeng med motivert, frivillig arbeidskraft?