På en vanlig onsdag hang politihelikopterne over byen og utrykningskjøretøyene som kom var mange. Etter hvert fikk vi sjokkbeskjeden om at fem ble drept, tre skadet og mange truet på livet. Det har satt dype spor i mange av oss og mange av oss kjenner enten de drepte eller noen som har vært truet.

I morgen er det bots og bededag og søndagen etter det kalles for Allhelgensdag. I tidligere tider var det vanlig å tillyse bededager når landet opplevde katastrofer. Vi kjenner til at Gregor den store allerede rundt år 600 tillyste en bededag når pesten herjet som verst.

På mange måter ble sørgegudstjenesten sist søndag i Kongsberg kirke en slik bededag. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger om at den var viktig. Det som kanskje gjorde aller mest inntrykk på mange i den gudstjenesten var da nødetatene tente lys mens vi ba for de drepte og for deres nærmeste. Det ble et tydelig tegn på at mange er berørt og at mange står sammen med de pårørende i sorgen.

I denne uken har 4 av de drepte blitt begravet og en skal bli det til mandag. Klokkene i kirken og på Kongsberg gravlund har flere dager minnet oss om at livet er skjørt.

Som innledning til gudstjenesten sist søndag siterte jeg noen ord fra kong David Min smerte var så bitter. Jeg ble het om hjertet. Jeg stønnet. Og det brant som ild.

Det er 3000 år gamle ord som på en treffende måte satte ord på det mange følte.

Jeg har i det siste fått mange hilsener som sier at de ber for oss i Kongsberg. Rent teoretisk lurer jeg av og til på om Gud, som kjenner meg før jeg har et ord på tungen, lar seg påvirke av bønn. Det er en teologisk gåte jeg aldri blir ferdig med.

Men i kriser ber jeg. Jeg ber om at Gud må bevare meg og mine. Nå ber jeg også om at Gud må bevare Kongsberg. En ting som i hvert fall er helt sikkert. Det er at bønn gjør noe med meg. Ber jeg for andre så får jeg også et fokus på de jeg ber for. Det kan også føre til at jeg handler og bidrar mere i møte med dem enn jeg ellers ville ha gjort.

Den salmen jeg siterte til å begynne med fortsetter: Lær meg, Herre, å kjenne min utgang, min tilmålte dager, hvor få de er, så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er.

Alvorlige ord. Det å møte døden er alvorlig og det gjør noe med oss. Det kan påvirke resten av det livet vi har. De kan lamme oss helt, men det kan også være et speil som fører oss tilbake til livet. Som gjør oss klar over at våre dager er tilmålte og at vi må prioritere det som er viktig i livet.

Min bønn er at den effekten må bli stor i Kongsberg. At vi som bor her må bli enda mer oppmerksomme på de rundt oss som trenger oss. Måtte Gud påvirke oss til det.

Gud bevare Kongsberg!