Jesus kaller etterfølgerne sine til kjærlighet. Til å elske hverandre. Da vet han at han også utsetter oss for tapets mulighet. Å elske er å risikere noe. Det er å åpne seg for muligheten av at du en dag kommer til å sitte igjen og føle sorg og tomhet.

Allehelgensdag er en av de mest spesielle dagene i kirkeåret. Vi minnes dem som er gått bort i løpet av sist år. Leser navnene deres og tenner lys for dem. Lysene står der som vitnesbyrd om at disse menneskene har satt spor etter seg. For mange er allehelgensdag en tung dag – fordi vi minnes enda mer enn vanlig alle de menneskene som har satt spor etter seg i våre liv.

Hvordan skal vi forstå Jesu ord om sorgen? «Salig» er et gammelmodig ord, men det betyr lykkelig, glad eller heldig. I den nyeste danske bibeloversettelsen heter det ikke lenger «Salige er de som …», men: «I er heldige, hvis …» Oversetterne har ønsket å bruke et språk som skal være lett forståelig for unge og nye lesere. De forteller at de har sett for seg en 14 år gammel gutt når de har arbeidet med tekstene.

Det er sikkert både riktig og viktig, men det blir sannelig ikke noe lettere å forstå, nødvendigvis. «Dere er heldige hvis dere sørger» er ikke en setning som er lett å forstå. Heller ikke for en 14-åring – i hvert fall ikke hvis han nettopp har mistet en besteforelder eller en annen som sto ham nær.

Kanskje mener Jesus: Dere er heldige hvis dere sørger – for det betyr at dere har opplevd kjærlighet. Dere har opplevd å bry dere om noen. Et annet menneske har kommet så nær dere at det gjør vondt at det ikke lenger er der. Det er ingen selvfølge å oppleve det – men du fikk oppleve det. Du er ikke heldig FORDI du sørger – men du er heldig fordi du har fått elske og bli elsket.

Videre sier Jesus: «Dere er heldige hvis dere sørger – for dere SKAL BLI trøstet.» Dette er det kristne håpet, som for meg gir en ekstra varme og glød til alle de brennende lysflammene på allehelgen. Den kjærligheten som er en forutsetning for sorgen, er ikke bare et rent jordisk og menneskelig fenomen. Den er universets og historiens dirrende sentrum, dens bankende hjerte. «Gud er kjærlighet», står det i Bibelen. Kjærligheten er sterkere enn døden, sier kristendommen. Vår kjærlighet er kanskje ikke det, noe vi minnes om på allehelgensdag. Men hans kjærlighet til oss er det. Det har han selv vist oss.

I Jesus ser vi hvordan Guds kjærlighet er: Den risikerer alt. Den gir alt, og ofrer alt. Det er en kjærlighet som får konsekvenser: da Thomas møter den oppstandne Kristus har han fortsatt sårmerker i hendene. Men det er også en kjærlighet som går GJENNOM sorgen og smerten på Golgata, og inn i noe helt nytt og uforståelig. Noe som Bibelens forfattere sliter med å sette ord på, noe som overgår all fatteevne:

«Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,3-4.)

I Jesu kjærlighet får vi del i et stort løfte. Om at det ikke slutter med døden, og ikke med jorden på kisten, eller ordene fra presten, eller oppsettingen av gravsteinen. Det slutter ikke der. Kjærlighetens Gud har mer i vente for oss.

Med det ønsker jeg alle en god og håpefull allehelgenssøndag!