Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) viste til at mange sider ved kongsbergsamfunnets hjelpetjenester som ikke fungerte optimalt den skjebnesvangre oktoberkvelden i 2021. Tall fra Folkehelseinstituttet (FHI) viser at aldri før har så mange barn og unge hatt behov for behandling her i distriktet. Hvordan kan vi som lokalsamfunn møte disse utfordringene?

Jeg har gått fra å være en person med psykiske utfordringer, pasient og bruker, til å bli en forsker på psykisk helse- og rusfeltet. Jeg kan en hel del om det å føle seg utenfor, slite psykisk, men ikke få behandling fordi jeg ikke var «syk nok». Min kunnskap har kommet gjennom min levde erfaring og hva «forskning sier». Disse erfaringene fra ulike kunnskapssteder gjør at jeg nå utforsker begrepet «kollektivt medborgerskap» (collective citizenship).

«Kollektivt medborgerskap» og dets «5 R-er» handler om rettigheter, ansvar (resposibilities), roller, ressurser og relasjoner som samfunnet byr den enkelte borger. Kollektivt medborgerskap sier noe om at samfunnet er et fellesskap hvor vi har, og tar, ansvar for hverandre. I debatten som har foregått i Laagendalsposten de siste ukene, synes jeg dette perspektivet mangler. Hva kan vi alle, altså du og jeg, gjøre for at våre medborgere ikke føler seg utenfor? Hvordan kan vi legge til rette for at inkludering kan foregå på alle arenaer i lokalsamfunnet vårt?

Hva er det som gjør at folk føler seg ekskludert, og ikke passer inn i den boksen vi definerer som «normal»? Er boksen blitt for liten? Kan vårt felles anliggende heller være å gjøre denne boksen større? Burde vi heller arbeide med egne og andres holdninger for å åpne opp og utvide boksens rammer, slik at flere kan føle seg hjemme i fellesskapet vårt?

En viktig forutsetning for å økt inkludering og styrking av mellommenneskelige forhold, er større forståelse for hverandres synspunkter. Vi må kunne snakke sammen på tvers av generasjoner, interesser og samfunnslag, altså utvikle arenaer hvor mennesker møtes og lære om andres forståelser og verdensbilder. Økt kunnskap om hverandres ståsted minsker også avstanden og ensomheten som gjerne kommer med psykiske utfordringer.

Jeg har ingen tro på at de lokale psykiske helsetjenester kan være i stand hjelpe alle som sliter psykisk, men jeg har en tro på at vi alle kan hjelpe hverandre. Jeg øynet et blaff av fellesskapsfølelse og omsorg da lokalsamfunnet ble rammet av den store tragedien høsten 2021, men den flammen ser ut til å dø hen. Jeg håper at vi nå kan få et økt fokus på at innbyggere har et felles ansvar, og at vi alle kan bidra med de ressursene vi har til rådighet, for å gjøre Kongsberg til et godt sted å leve.