Gå til sidens hovedinnhold

Har pandemien bedøva oss?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste to åra har nyhetsbildet vært dominert av Covid-19. Samtlige medier har hatt daglige oppdateringer, og om man ikke visst bedre, skulle man tro at det ikke fantes andre trusler mot oss mennesker. Det er sjølsagt ikke riktig.

Ett av de temaene som helt har kommet i bakgrunnen av kampen mot viruset og de varierende tiltaka dette har utløst, er spørsmålet om krig og fred. I vår del av verden har vi siden 1945 vært stort sett skåna fra krig. Vi skal ikke glømme krigene etter oppløsningen av Jugoslavia og konflikten i Nord-Irland, men i hovedsak har Europa vært en fredelig del av verden. Også den kalde krigens spenninger klarte man å håndtere gjennom terrorbalansens irrasjonelle logikk om gjensidig utslettelse. Etter den kalde krigens slutt i 1989, så vi de første åra håp om å ytterligere trygghet gjennom nedrustningsavtaler og andre tillitsskapende tiltak. Men gradvis endra dette seg, i det vesentlige fordi den «seirende parten» i den kalde krigen ikke viste tilstrekkelig vilje til å respektere motparten, gjennom å etablere seg militært og økonomisk stadig nærmere Russlands grenser. Med det landets historie er det ikke vanskelig å forstå at det kunne oppleves truende.

Resultatet ser vi når et stadig mer pressa Russland tyr til stadig mer aggressiv retorikk og politikk. I sin tur har det fått motparten til å skru ytterligere til sin politikk. Norges plass i dette har også endra seg fra å være en viktig brobygger innad i Nato gjennom å vektlegge kombinasjonen av avskrekking gjennom Nato-medlemskapet og restriksjoner på vår integrering i alliansen, slik den kom til uttrykk i base- og atompolitikken. De siste åra har dette blitt endra dramatisk gjennom en gradvis uthuling av basepolitikken – ved sirkuleringa av faste kontingenter av allierte stridsenheter i Norge. Men aller klarest har vi sett dette det siste året, da Solberg-regjeringa inngikk en bilateral avtale med USA om bruken av fire baser i Norge, utenfor norsk jurisdiksjon. Tydeligere kan ikke et land understreke sin egen manglende vilje til å håndheve suverenitet. Det er mitt håp at tilstrekkelig mange partier vil se dette når saken skal opp i Stortinget i vår. Men foreløpig ser det dessverre ikke slik ut.

Parallelt med at dette skjer, bygger det seg opp potensieltalvorlige militære konflikter i Europa knytta til Ukraina. Med Russland involvert på ene sida og Nato på den andre, er det helt åpenbart at dette har i seg kimen til helt dramatiske konsekvenser for både vårt kontinent og kanskje hele kloden. Man har ingen garantier for hva som vil skje om gnisten antennes. Foreløpig er det kontakt mellom partene, men det er ikke mye som tyder på vilje eller evne til å nærme seg hverandre. For å lykkes i forhandlinger, kreves det tillit mellom partene, en tillit som systematisk har blitt svekka gjennom år med gjensidig demonisering og politiske og militære trekk som styrker motpartens bilde av sin egen forståelse av situasjonen. Fra russisk side kan man lett forstå at det de oppfatter som innsirkling og stadig mer aggressive nabostater, kan begrunnes. På samme måten har naturligvis Nato lett for å finne eksempler på at Russland opptrer truende og aggressivt.

Summen av dette er at vi i dag kanskje står i den farligste situasjonen siden Cuba-krisa. Og parallellen er tydelig, bare med motsatt fortegn. Den gang var det USA som følte seg trua av sovjetiske våpen på sin dørstokk, i dag er det Russland som kjenner på den samme trusselen.

Det som skremmer meg mest oppi dette, er den tilnærma totale mangelen på folkelig engasjement mot krigshisserne på begge sider. Mens det mobiliseres titusenvis på gatene i mange europeiske land for å protestere mot Coronatiltak, er det tilsynelatende ingen som ser den mye større faren for en mulig altutslettende krig. Har vi virkelig blitt så bedøva av medienes fokus på pandemien at vi ikke lenger klarer å se de helt eksistensielle farene dette medfører for oss alle. Kan det fortsatt være håp om å unngå at krigstrommene får overdøve viljen til fred og forsoning? Kan vi fortsatt håpe at vi har politiske ledere som ikke ser seg blinde på hva de oppfatter som rett og galt, men erkjenner at enhver løsning må bygge på viljen til kompromiss og tillit til at begge parter har legitime krav. I motsatt fall kan det lett gå helt galt.

Kommentarer til denne saken