Gå til sidens hovedinnhold

5. september gifter Marthe (27) og Sondre Folkedal (27) seg for andre gang.

Koronaviruset satte en stopper for at venner og kjente kunne få feire sammen med dem på den originale bryllupsdatoen 09.05, men 05.09 danser de seg ut av Avaldsnes kirke, foran alle de er glad i.

18 dager etter ringer Sondres sjef til Marthe.

«Har Sondre dratt hjemmefra i dag?»

For abonnenter

Onsdag 23. september setter Sondre Folkedal seg på sykkelen utenfor hjemmet på Landås, slik han har gjort utallige ganger før. Nå er det for å rekke jobben som lærer på en ungdomsskole i Bergen sentrum, som han startet i for bare få uker siden.

Regnet pisker på ruten denne morgenen, og Marthe som han «på ordentlig» giftet seg med for et par uker siden, spør om hun ikke skal kjøre ham til jobb.

Men Sondre setter av gårde på to hjul.

Den friluftsglade mannen er ikke av typen som forakter fart, og i alle nedoverbakkene til jobb går det fort. Folkedal tilpasser farten for å følge trafikken, og ligger bak en lastebil et stykke på veien.

Regnet treffer ham i ansiktet, i øynene, og syklisten ser ned et øyeblikk i svingen i Kalvedalsveien.

Når blikket vendes opp igjen, og han oppdager at lastebilen har stoppet, skjønner 27-åringen at det kommer til å gå galt.

– Oh, shit, tenker han.

Ukjent nummer

Hjemme sitter Marthe og ser på TV før hun skal dra på jobb, hun også.

Telefonen ringer, men hun tar den ikke. Hun forventer ingen telefon nå, og dessuten er det fra et ukjent nummer.

Når det ringer igjen, og Marthe får greie på at det er fra Sondres jobb, tenker hun at han som dro hjemmefra for en times tid siden må ha glemt noe.

– Har Sondre dratt hjemmefra i dag? spør rektoren i andre enden.

Marthe svarer bekreftende, rektoren legger sammen to og to, og forteller om ulykken omtalt i avisen.

I panikken og kaoset slår hun telefonnummeret til legevakten, hun ringer så til Sondre, og når Marthe kommer gjennom til akuttmottaket på Haukeland universitetssykehus tenker hun:

Det er det siste stedet jeg ønsker å finne ham.

– Kunne kjenne det skjedde noe

Sondre så hendene og beina sine der han lå på asfalten, men de føltes fremmed, han kjente dem ikke.

Da ambulansepersonellet fikk ham over i ambulansen, var det imidlertid et håp som tentes hos 27-åringen.

– Jeg husker jeg ble lettet da de løftet meg over på båra. Jeg kunne kjenne at det skjedde noe, forteller Sondre.

Marthe skyndte seg så fort hun kunne til akutten. Sprang de 15 minuttene hjemmefra.

I løpet av de få minuttene hun får se mannen sin, i smerte og omgitt av maskiner, er én av tingene Marthe klarer å få fram:

– Jeg sa jeg skulle kjøre deg i dag.

Sondre på sin side får noe forfjamset formidlet at bilen må på EU-kontroll, blant annet.

Han som har brukket nakken, pådratt seg to brudd i ryggen, knekt tre fingre og tre ribbein, sendes inn til først én nakkeoperasjon, så en ryggoperasjon.

Paret som vanligvis setter utfor krappe skrenter med ski på beina og klatrer høye topper i fjellheimen, også på bryllupsreisen i sommer, er nå i ferd med å gå det som sannsynligvis vil være en av deres bratteste motbakker i livet.

Å holde kaffekoppen

Hvetebrøds-boblen sprakk brått og brutalt. De første ukene som nygifte, etter å ha fått feiret giftermålet skikkelig, ble hvert fall ikke slik de hadde sett for seg.

– Vi hadde snakket om denne høsten. Vi skulle starte hverdagen vår, forteller Marthe.

Nå handlet det ikke om ny jobb, middager og kaffe med venner. Signering og utsending av takkekort etter bryllupet ble satt på vent.

Nå måtte Sondre trenes opp til å kunne holde sin egen kaffekopp igjen.

Det viste seg at det var skuldrene, armene og hendene sammenstøtet med lastebilen hadde gått hardest utover, da legene fikk kontroll på nakke og rygg.

Naturfags- og kroppsøvingslæreren fulgte interessert med da leger og fysioterapeuter forklarte hvordan nervene hadde fått seg en trøkk, om den inkomplette ryggmargsskaden.

Det tok noen uker før både Sondre og Marthe turte å tenke på, og spørre om 27-åringen noen gang kunne stå på ski og sykle igjen.

– I starten var det så himla mye som skjedde. Å kunne gå i fjellet igjen virket så fjernt.

– De første ukene kunne jeg ikke spise eller drikke selv. Treningen var å sitte i en «Stressless» i seks minutter, og å prøve å sitte litt på sengekanten. Å kunne kle på seg og å gå på do selv hadde mye høyere prioritet enn å kunne gå på ski.

– Men jeg skjønte ganske fort at jeg ikke kom til å trenge rullestol.

Det blir uker med opptrening. Små, men store mål nås. Som å taste koden på mobilen, eller å gå en runde og to i gangen med prekestol.

Paret forholder seg til koronaregler, besøkstid, permisjon hjemme, oppturer og nedturer. Marthe ringer til avdelingen for å forsikre seg om at mannen har sovnet på kveldene. Kone og mann må bli kjent med nye sider av seg selv, og den andre.

Nå er det ektemannen vernepleieren Marthe må hjelpe til toalettet.

– Da han kom hjem på permisjon, gikk det opp for meg 20 ganger til dagen hva han hadde vært gjennom. «Se på han», tenkte jeg.

Hjem til jul

Tanken om julefeiring streifet Folkedal-paret etter hvert: Fikk han komme hjem til dess?

Haugesunds Avis møter de nygifte hjemme hos familien på Håvik, fjerde søndag i advent. Om få dager skal Sondre til fjells med en kameratgjeng. Det blir ikke ski, men han vet det blir hygge uansett.

At 27-åringen nå kan sitte godt plassert i sofaen til mor og far, uten nakkekrage eller gips, takker Marthe og Sondre spinalenheten på Haukeland universitetssykehus, vilje, støttende ord, meldinger og bønner fra nære og fjerne – og noe hell i uhellet for.

– Støtten var ganske enorm. Det var helt overveldende, sier de takknemlig.

Da Folkedal ble skrevet ut etter rundt tre måneder på sykehus, var det med glede, men også en dose vemod.

– Å si ha det og god jul til dem som skulle være igjen på spinalenheten i jula, gjorde at det ble vanskelig å juble utrolig hardt da jeg gikk ut. Du får se hvor latterlig brutalt livet kan være. Det er ikke så kult å si ha det til de andre pasientene, som du skjønner at ikke har samme sjanse, sier 27-åringen.

Den siste natten på Haukeland ble av den søvnløse sorten.

– Jeg tenkte på hvilken reise dette har vært. Alle folkene jeg har møtt. Tingene jeg lærte som jeg aldri tenkte jeg skulle lære. Livet ble så sykt forandret på ett sekund.

– Nå starter hverdagen

2020 er et år mange vil huske, og de fleste nok aller best for koronavirusets påvirkning på hverdagen.

For Marthe og Sondre har det siste året vært så mye mer enn det.

– Korona, ja. Det er jo også en ting.

– Dette året har vært det aller beste året i livet mitt, men også det verste. Jeg har vært så glad for 2020, men skulle også så sykt vært foruten, sier Marthe.

– Når jeg ser tilbake på de siste månedene nå tenker jeg «var dette oss?». Det er jo helt sykt å tenke på alt vi har gått gjennom. Folk sier vi har vært sterke, men vi har bare gjort det som er nødvendig for å komme gjennom. Det er rart å få applaus for å gjøre det vi må. Det var ikke noe annet alternativ, sier hun.

Etter nyttår starter Sondre i lærerjobben igjen, noen prosenter av gangen.

Det gjenstår fortsatt mye trening med fysioterapeut for at finmotorikken i fingrene skal fungere tilnærmet normalt.

For at skistavene og sykkelstyret kan tas tak i igjen, og for at chipsflaket kan plukkes opp uten å knuses eller mistes grepet om.

Hverdagen de så for seg, som ble satt på vent i september, kan så vidt startes når kalenderen viser et nytt år.

– Jeg gleder meg. Nå skal vi ta hverdagen tilbake. Det er nå det begynner.

Kommentarer til denne saken