Det skal være debatt om hvordan samfunnet løser sine oppgaver, og den finnes om du leser mellom linjene i de siste årenes kampanje mot Regionreformen. Til denne kampanjen mot Viken fylkeskommune har forskjellige partier valgt forskjellig verktøy. Senterpartiet stiller med et blodtrimmet Bygdedyr som har vist sin fremste egenskap gjennom å angripe, Viken fylkeskommune sin eksistens, ikke for det den gjør eller ikke gjør, men for det at den er … Og det gjør Bygdedyret, i god stil, helt uten hensyn til påviselig konsekvenser av oppdelingen for Nye Buskerud og Nye Østfold.

Fremskrittspartiets tilnærming til fylkesnivået har over tid vist deres primære mål om nedleggelse av nivået. Det er derfor med undring at de i saken om oppdeling av Viken mener å forvente respekt for at FrP heller vil ha tre fylkeskommuner, enn en. Standpunktet fremstår som i grenselandet til uansvarlig populistisk, sett utenfra.

Arbeiderpartiet møter ikke til kampanjen som Senterpartiet med et glødende hat, men med noe som er mye verre. De møter med en veltalende likegyldighet. Dette er bøddelens forsvar mot å ta inn over seg konsekvensene av sine handlinger. Arbeiderpartiet har i overraskende offentlighet blottstilt sine motiver for oppdelingen, særlig tydelig fra Martin Kolberg som kaster ansatte i Viken, andre vanlige folk og fylkeskommunen under bussen fram mot målet om sosialdemokratisk styre i Nye Buskerud, Nye Østfold og mot formodning, Nye Akershus.

Elie Wiesel har ofte blitt sitert med: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet»

Det skremmende er denne tause aksepten, ensrettingen av egne tillitsvalgte og anbefalinger til valg som går på tvers av det som fremstår som fordelaktig for innbyggerne. Det skremmer på vegne av ønsket om best mulige tjenester og kraftfulle prosesser på vegne av innbyggere, innbyggernes kommuner, aktører i arbeidsliv og frivillighet.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremstår som hevnere av prosess, heller enn fremmere av innovasjon og forbedring av tjenestene til folk.

Dette er ikke et spill der «Rykk tilbake til start kortet» er en belønning til innbyggerne, Isteden betyr det tap av tempo i samfunnsutviklingen, tap av kvalitet i tjenestene som fylker skal levere og ødsling av penger til andre oppgaver enn de som bringer oss nærmere uttalte mål for bedre utdanning, bedre kollektivtjenester, bedre tannhelsetjeneste og forbedrede fylkesveier.

Paradokset for Arbeiderpartiet og Senterpartiet må være at argumentene for deling av Viken som avstand, styringsmodell og demokratisk underskudd, er de samme utfordringene som partiene møter for hele Norge, for alle tjenester og tilbud.

Hvem skal de skylde på når det ikke fungerer bedre med oppdeling?

La oss, kjære leser, gå forbi pengene det koster, tiden det tar, kompetanse tap for fylkesorganisasjonen og fokusflyttingen fra hovedoppgaver til reorganiseringsprosessen. La oss snakke om makt, det som dette egentlig dreier seg om. I Viken er oppmerksomheten nå på oppløsning, men om vi løfter blikket og ser hele landet under ett så er våre konkurrerende regioner forsterket.

Agder, Trøndelag og Vestland vil stå betydelig sterkere enn de enkelte nye fylkene etter oppsplitting.

Det er denne maktforskyvningen mellom regionene i Norge som er det største langsiktige tapet for Viken. Pengene, sløsingen med felleskapets midler har politikere vist at de ikke bekymres over.

Partiene som sitter i regjering viser at andres penger er lette å bruke og alle kostnader kan forsvares, så lenge målet fremstilles nobelt. Fra et maktperspektiv så er det å frata innbyggerne i Viken en slik fremtredende posisjon, vanskelig å tilgi, det at ansvarlige i fylkestinget vet hva de gjør er skuffende og et faresignal om hvordan fylkesnivået sin fremtid kan se ut.

Utfordringer; som bærekraftige transportsystemer for gods og persontrafikk, utvikling av et utdanningstilbud som tar hensyn til både lokale behov og et arbeidsliv som dekker både kravet til kompetanse og kapasitet til å løse oppgavene og helhetlig forvaltning av land og vannressurser, eksempler på oppgaver og ansvar som krever størrelse.

Den størrelsen er ikke nødvendigvis i areal eller folketall, men i ressurser til å ha et stort nok mannskap til å dekke alle oppgavene.

En nedbygging og spredning av kompetanse fra Viken og ut til nye fylker er en prosess med stor usikkerhet, ikke for de som er ansatt, fordi de skal få jobb. Men for de oppgavene som skal løses i mellomtiden. Flertallet i Fylkestinget viser seg som primitive arbeidsgivere, når det å ha en jobb er det eneste de kan love for endringsprosessen, og det er viktig. Utfordringen er at disse ansatte er også mennesker som søker meningsfullt arbeid, mulighet for å vise og utvikle sin kompetanse. Det å kaste en kompetansebedrift ut i usikkerhet, er ikke bare uheldig, men også en klar og tydelig trussel for trygghet og opplevelsen av å løse meningsfulle oppgaver for store grupper av ansatte.

For Høyre er kjærligheten til fylkesnivået begrenset, men vår kjærlighet og forpliktelse til innbyggere om å sikre gode tjenester og god forvaltning av felles ressurser er stor. Det er derfor vi fortsatt står på for Viken fylkeskommune, ikke for strukturen, men for det verktøyet det er på vei til å bli, for å løse de utfordringene vi har og ikke minst det å ruste oss for de store oppgavene som er avhengig av regionale løsninger, samhandling og prioriteringer. Befolkningsveksten, bærekraftig omstilling av samfunnet, mer effektive transportsystemer for gods og persontrafikk, kompetansebehovet hos den enkelte og hos arbeidslivet, oppgavene er mange og de løses best, slik mulighetene er nå, ved et fortsatt Viken.