Åh, for en herlig årstid det er. For oss saktegående skientusiaster uten kondomdress er det et eldorado om dagen med nysnø og flotte, nypreparerte løyper. Trikkeskinner og brede traseer er som fluepapir på folket. Heldigvis. Det betyr mye for folkehelsen.

Denne kommentaren skal derimot ikke handle om det helsebringende i skisporet, snarere tvert imot. Det skal handle om hva du smører under skia. Om dyr, miljøskadende og kreftfremkallende smøring. Det er fluor som er temaet. Et omstridt tema i flere år. Først nå har man gått ut og sagt at i klassene fra 16 år og yngre skal man ikke bruke fluor. Det er var på høy tid.

Den vanlige turgåer bruker naturlig nok ikke dyre fluorprodukter under skiparet. Det vil være perler for svin. Så diskusjonen - gjerne med seg selv før skituren - handler nok først og fremst om hvilke festesmøring som skal under skiene og ikke hvilke fluor som er mest aktuelt for best glid. Men for oss som er foreldre til unge utøvere, så har man fått stifte bekjentskap til fluorens egenskaper både på bankkontoen og for skiene.

Jeg har selv vært så priviligert at jeg over mange år har kunnet følge opp egne unger i et flott idrettsmiljø som skiskyting er. Og allerede tidlig fikk jeg kjennskap til smøringens mysterium. Godt hjulpet av min egen mediebransje, hvor det alt for ofte blir lagt for mye vekt på om de norske landslagene har lykkes i smørebua eller ikke. Det er jo som kjent tross alt viktigere enn skiløperens form når man skal forklare hva som gikk galt.

Skismøring har alltid vært myteomspunnende. Det er komisk hvilke hemmelighetskremmeri som foregår under et barneskirenn. Du skal liksom ikke fortelle andre hva du har smørt under skia til dine barn. I enkelte klubber snakker ikke engang klubbmedlemmer med hverandre om hva de har brukt under skiene. Det kunne jo utligne fordelen dine egne unger angivelig har før startskuddet går. 

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg sitter i glasshus når jeg skriver denne kommentaren. Jeg har brukt mye tid i egen kjeller, hatt stor appetitt på artikler om skismøring og travet til sportsbutikker med stort utvalg. Det er også helt sikkert blitt brukt for mye penger på smøring, selv om det er fullt mulig å bruke adskillig mer. For egen del handler det vel om forsøket på at ungene konkurrerer på nogenlunde like vilkår med de beste. Det er ikke alltid like enkelt når verken skiforbundet eller skiskytterforbundet har tatt klare standpunkt til skismøring tidligere.

Endringen har skjedd etter et særdeles viktig og nødvendig grasrotopprør i fjor vinter. Det kom i gang etter etter at moren Torill Stokkebø høyst sannsynlig døde av kreft, fordi hun smørte skiene til sine tre barn med fluor. Til avisa Budstikka uttalte hennes mann, Arne Vannebo som har drevet med eiendomsutvikling også her i Kongsberg, at det bør bli et totalforbud: "Ja. Vi vet at disse stoffene er farlige og kreftfremkallende, og at skismørere har dødd av nyrekreft. Da er det ren galskap å omgi seg med og bruke slike stoffer."

Nå fremover står de to store, nasjonale rennene i kø for de yngre utøverne. Det er naturlig nok gjevt å handle høyt opp på resultatlista, og i enkelte tilfeller vil fluor utgjøre en god del plasser. Dessverre finnes det ikke noen kontroll-mulighet ennå om hva som er under skiene. Det betyr at vi foreldre har et stort moralsk ansvar for å følge den klare oppfordringen om ikke ty til ulovlige snarveier. Jeg håper virkelig at dette er et tema som blir snakket om både blant klubbenes tillitsvalgte og foreldre. Den sterke historien om Torill Stokkebøs død bør sette spor i oss alle idrettsglade foreldre. Det har i hvert fall vært en alvorlig vekker for meg.