Gå til sidens hovedinnhold

Her er appellen til Njål Vigleik Grene-Johnsen 1. mai

1. mai-tale:

Kamerater!

Da vi for litt siden la ned kransen til de falnes ære viser vi at historie betyr noe. At vi som samfunn favner om de idealer og den kampglød som ligger bak det å gi det største offer i kampen for et fritt Norge. Når vi nå står samlet ved bergmannen så er vi samlet for å feire en annen type offer, vi feirer en bevegelse som har nekta å sitte med henda i fanget når urettferdigheten rår. Vi feirer bergmannen, fabrikkarbeidern, kvinnesaksforkjemperen; vi ferier fagbevegelsen.

At Kongsberg er en industriby med en rik og stolt historie er det ingen tvil om. Faktisk er Kongsberg på mange steder en foregangsby i utviklingen av en klassebevissthet og fremveksten av en fagbevegelse som krever sin rett. Vi kan trekke en historisk linje fra da Bergskriver Brygman i 1690 fikk klar beskjed om at folk måtte få lønna si hvis det skulle skje arbeid, om Lars Storhoff som gikk i bresjen for et mer rettferdig samfunn med en sånn offervilje at han ble sendt av gårde til Vestindia i 1775 helt fram til den politiske kampen vi står i i dag.

Dette er kun to av mange eksempler, for sterke kvinner har vi også hatt; som Berte Marie Willachsen som måtte i tukthus etter å ha kjempet for den franske revolusjons budskap om frihet, likhet og brorskap.

Grunnfjellet på Kongsberg har stått på rettferdighetens og fagbevegelsens side. Gjennom fagforeningsarbeidet på KV og gjennom stadig kamp for å skape det moderne Norge, med plass til alle, med verdighet for alle. Kongsberg kan til og med muligens smykke seg med det som kan kalles Norges første demonstrasjonstog i 1849. I forlengelsen av dette kjempet Hallsten Ramberg, en Thranitt på sin hals, for allmenn stemmerett. Han fikk fengsel, men saken vant fram!

Men bergmannen og hans kamp er ikke bare lokal. Det blir i visse kretser forfektet en tro på at våpenfabrikkens mitraljøser gjorde svenske generaler betenkte i 1905. En mer internasjonalt anerkjent forklaring, med atskillig større billedlig sprengkraft, er den om at den svenske arbeiderbevegelsen gikk i rette med hæren og regjeringsapparatet og truet med streik fremfor å påtvinge sin vilje gjennom bruk av våpenmakt mot sine nordiske brødre. Vår og bergmannens kamp er ikke bare nasjonal, den er internasjonal!

Åttetimersdagen, stemmeretten, likestilling, trygdesystemet, foreldrepermisjon, barnehagedekning. Kamp mot bemanningsbransjen, sosial dumping og tariffavtale for yrkesgruppe etter yrkesgruppe. Det er ikke de høye herrer som har skapt det Norge vi er så stolte av, det er folk som bergmannen, som oss, og vi har gjort det sammen.

Vi kan takke bergmannen og arbeidere for det samfunnet vi i dag hyller. Et Norge med små forskjeller mellom folk, der alle har sin rettmessige plass rundt bordet.

Men kampen er ikke over.

I åtte år har Solberg-regjeringa herja med bergmannen,yppa til strid. Regjeringa har brutt samfunnskontrakten som bergmannen og fagbevegelsen har kjempa frem.

Forskjellene øker, det blir flere fattige barn, privat velferd kjøpes opp av stadig større internasjonale oppkjøpsfond, krafta, selve arvesølvet vårt, blir solgt til utlandet, og i prosessen kjører man gladelig over lokaldemokratiene. Derfor feirer vi bergmannen, ikke ved å ta en skål og lene oss tilbake, men ved å ta opp kampen for de idealene han sleit seg ut for å kjempe fram.

Vi står ikke med lua i handa, vi hytter med neven og krever å bli hørt! Når vi samles på valen er det ingen kraft i verden som kan stoppe vår kamp for rettferdighet og solidaritet. Nå har vi muligheten til å igjen ta opp hansken og kjempe for et mer rettferdig samfunn. Ved å kaste regjeringa ved valget kan vi få en ny retning, vi kan bygge et Kongsberg for de mange, ikke for de få. Vi minnes bergmannen og alt hans slit ved å lytte til hans bønn om å sette solidariteten som rettesnor for samfunnsutviklinga. Vi roper med ham: Nå er det arbeidsfolk sin tur!

Gratulerer med dagen!

Kommentarer til denne saken