Mitt håp for 2023 er at man ikke skal trenge å rope for å bli hørt. Så lover jeg å fortsette å høre på de som vil fortelle og aldri slutte å skrive om det som er vondt eller vanskelig, for det er viktig at vi ikke tier i hjel ting som ikke fungerer.

Kanskje – hvis vi roper høyt nok – kan vi få til en endring sammen …

Journalist Katrine Alexandra Leirmo Heiberg avslutter sin årskavalkade i Laagendalsposten på denne måten. I artikkelen skriver hun om hvilke saker hun har skrevet om i 2022. De som har gjort aller mest inntrykk. Spørsmålet om samtykkekompetanse er en slik sak.

Som søster og verge til en person med funksjonsnedsettelser pluss min egen erfaring med det psykiske helsesystemet, traff denne artikkelen også meg sterkt.

Etter hendelsene 13. oktober 2021 har lokalavisa retta fokus mot utfordringer og forbedringspotensial i det norske helsesystemet. Via blant annet journalister som Katrine Alexandra har erfaringer som normalt ikke når fram i offentlighetens lys – fått spalteplass. Spørsmålet om samtykkekompetanse er en slik sak.

Historien der Anne Østgaard forteller om sin psykisk syke bror er viktig. Den viser hva som KAN skje i ytterste konsekvens når det eksisterende lovverket følges.

På samme tid sender jeg gode tanker til de som har stått på barrierene for at psykisk syke og personer med for. eks. downs syndrom som broren min er født med, i utgangspunktet skal bli hørt og ha samtykke. Saken til Katrine Alexandra viser oss at det er dags for at lovverket må differensieres – på en «fornuftig måte som er tilpassa det enkelte individ og situasjon».

Som bruker av det psykiske helsesystemet har jeg vært heldig og i hovedsak opplever jeg å ha fått god oppfølging og hjelp. Blant annet fra Kongsberg DPS. For mitt vedkommende har ikke tvang vært en «issue» – hittil.

Derimot har jeg opp gjennom åra blitt kjent med flere som har vært «innlagt på tvang». Ingen av de jeg har vært i prat med har vært uenige i avgjørelsene. Derimot har noen hatt sterke innvendinger i MÅTEN de blir møtt på i en slik hudløs situasjon. Og så har vi de som dette leserinnlegget handler om – de som ikke erkjenner at de er syke og trenger hjelp.

I likepersonsgruppa, som jeg er så heldig å være en del av – har det sistnevnte ofte vært et tema som vi har undra oss over. Når bør samtykke oppheves? Som mennesker er vi vel alle i en prosess?

Noen ganger veit vi vårt eget beste, andre ganger veit vi det ikke.

Noen ganger ber vi systemet om hjelp. Andre ganger kan noen av oss ikke skjønne vårt eget beste – av ulike årsaker og ulike livserfaringer.

Jeg håper som Katrine Alexandra at man ikke skal trenge å rope høyt for å bli hørt.

Jeg er glad for at Lp skal fortsette å høre på de som vil fortelle og aldri slutte å skrive om det som er vondt eller vanskelig, da det er viktig at vi ikke tier i hjel ting som ikke fungerer.

Jeg er glad for at erfaringene til de som ikke «vanligvis» kommer fram har et talerør.

Og jeg tenker at dette kan være et viktig bidrag for at det norske helsesystemet kan bli enda bedre.