Mantraet «vekst» er hentet fra bedriftsøkonomien og det dreier seg om vekst i overskuddet slik at aksjonærene velger å beholde og helst utvide sin kapital i bedriften fremfor å sette den i banken eller hos konkurrenten.

En kommune fungerer etter en helt annen modell: «Produktene» til kommunen er først og fremst lovpålagte tjenester som barnehage, skole, helse, omsorg og kultur. Det er staten som pålegger oppgavene og det er i all hovedsak staten som finansierer dem gjennom årlige statlige overføringer som er relatert til innbyggertallet. Kommunens finansiering er ikke markedsstyrt, men politisk styrt av de samme som pålegger oppgavene. Tidligere fikk kommunen en større andel av skatten kommunens bedrifter genererte. Det er korrigert for en god del år siden slik at finansieringen til kommunene er jevnere enn før. Unntaket er selvfølgelig kraftkommunene som ikke er relevante i denne sammenhengen.

Statistisk sentralbyrå sin befolkningsstatistikk – https://www.ssb.no/statbank/table/06913/ – gir oss det objektive grunnlaget for å fastslå at Kongsberg kommune ikke er et unntak, men i hovedsak følger den demografiske utviklingen til hele regionen. For å si det konkret: Alle kommuner langs toglinja Kongsberg – Oslo har prosentvis omtrent samme befolkningsutvikling i perioden 2000 til 2022.

Ifølge Morstad har Kongsberg hatt jevn vekst i innbyggertallet siden 2000. Statistisk SSB sier noe helt annet som vist i grafen over folketilveksten. Ytrepunktene er +519 (2013) og -29 (2020). Selv om vi dropper korona-årene er nedgangen brå og betydelig. Tendensen er imidlertid klar: Kongsberg-kurven reflekterer i større grad enn de øvrige kommuner i regionen oljeprisen (med en viss forsinkelse). Både fødselsoverskuddet og netto-innflyttingen falt drastisk etter 2003 og 2013.

Opplys meg gjerne, men så vidt jeg kan forstå har kommunens administrative ledelse og kommunepolitikere ingen og ikke minst ingen forutsigbar mulighet til å påvirke den generelle demografiske utviklingen i regionen eller oljeprisen. Om kommunen skulle sette seg et vekstmål og gjøre en spesifikk innsats for å nå det, blir det særdeles vanskelig å måle og differensiere effekten av kommunale tiltak fra de parameterne som er styrende: generell befolkningsutvikling i regionen og oljeprisen. Dermed blir effekten av kostnadene knyttet til kommunens tiltak – konkret: kostnadene knyttet til område for strategi, omdømme og næringsutvikling – ikke målbar. Det kan ikke gavne kommunens innbyggere.

Ser vi igjen på grafen over folketilvekst bør fleksibilitet være et opplagt mål. Hensikten med fleksibiliteten må være å dempe presset som både brå vekst og nedgang i folketilveksten skaper. Å tilrettelegge for fleksibilitet kan gjøres på flere måter: Ved å planlegge for ikke prioriterte oppgaver slik at prosjekter raskt kan igangsettes når konjunkturene endres. Det andre virkemiddelet er å utvikle utdanningspåbygninger som gjør det enkelt for fagfolk å bruke sin basiskompetanse i andre sektorer. Samarbeid med NAV og søknad om statlige prosjektmidler er opplagt i denne sammenhengen. Konkrete eksempler vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Som Morstad påpeker blir kommunens befolkning eldre. Også det er helt i tråd med befolkningen i resten av landet. Industrien vår har ikke bare satt datostempelet til «best før 70-årsdagen» men faktisk også «ikke brukbar etter». Også kommunene nevner de eldre gjerne som omsorgstrengende. Jeg tror at kommunen heller burde se hvilken frivillighetslegion de kan mobilisere. Og da tenker jeg ikke utelukkende på frivillighet i omsorgstjenesten, men også snørydding, generelt oppsyn med miljø og infrastruktur, planlegging og gjennomføring av mindre prosjekter, you name it. Se bare på hva pensjonert helsepersonell har bidratt med under pandemien.

For å gjøre det helt klart: Jeg er ikke imot vekst, jeg er imot vekst som mål fordi en kommune ikke kan kontrollere befolkningsutviklingen.