Uten et ord. Bare sang og joik. En av de aller største samiske stemmene. Alt lå til rette for en mektig avslutning på jazzfestivalen. Og det fikk vi.

Du skal vite at jeg ikke lytter til Mari Boine hver dag. Ikke har jeg noen Spotify-liste med Boine på en favorittliste heller. Hallo, jeg hadde til og med tenkt å gå hjem lenge før denne konserten skulle starte, for det har vært fire hektiske dager.

Men det skulle vise seg at det å lytte til Mari Boine live nok en gang, var en opplevelse. Det er noe med intensiteten og nerven i en konsert, som ikke kan slås med digitale strømminger via mobiltelefonen.

I nesten en time var det musikken som sto i fokus. Ikke et ord ble sagt, men kun sunget. Det var «Gula Gula» – og ikke minst «Mitt hjerte alltid vanker» i Boines samiske tolkning. Der jeg satt på gulvet i Kongsberg kirke, lyste takmaleriet så passende opp.

– Jeg visste ikke det fantes så fine kirker. At de bare fantes på film, sa Mari Boine, da hun først sa noen ord etter nesten en time. Det var nok ikke noe hun bare sa. For det er mektig å være i kirken vår, når det er folk over alt. Og når alle sitter muse stille, eller bestemmer seg for trampeklapp.

I en time og 15 minutter fengslet Mari Boine oss alle inne i sitt musikalske rom. Sammen med Georg Buljo på gitarer og joik, samt Rune Arnesen på perkusjon.

Kongsberg jazzfestival 2022 er slutt, og en full kirke takket Boine for avslutningen. Med trampeklapp.