Kritikken har haglet mot unge kvinner, selv om eksemplet som overlege Christiansen trekker fram, med all sannsynlighet er unntaket og ikke regelen. Når det i tillegg er et unntak at kvinner ikke ønsker jordmødre over femti, eller hestehale, er det rystende at enkelte mødre nå sitter og føler seg fullstendig uthengt og hetset i mediene. Hvor er fokuset på taushetsplikten?

Særlig eldre kvinner har kommet med forferdelig kritikk mot fødende. Jeg spør: Enn hvis denne saken dreide seg om mannlige pasienter som ber om seksuelle tjenester fra kvinnelige sykepleiere? For dette skjer ofte. Hadde kommentarfeltet haglet like hardt?

Jeg frykter at denne mediesaken kan være med på å skade den kampen som føres for en bedre fødselsomsorg, og føre til splittelse mellom fødende og jordmødre. Diskusjonen er egentlig mye mer nyansert enn fremstillingen til Aftenbladet. Vi stiller ikke spørsmålstegn hvis en kvinne blir redd for at en mann går etter henne på gaten, etter at hun har overlevd overfall. Ei heller hvis noen er redd for store hunder, etter å ha blitt bitt. Hvorfor er det utenkelig at alder og utseende til en jordmor kan trigge gamle traumer?

Det blir helt klart at folk skjønner altfor lite om triggere for traumer. Det har skjedd overgrep ovenfor fødende, altfor ofte. Mange dyktige jordmødre er lidenskapelig opptatt av jobben sin, men av og til møter kvinner på de som ikke respekterer hennes emosjonelle og fysiske grenser.

Før i tiden fantes det tradisjoner for å spenne belter på fødende, og ikke rent sjelden kunne man bli skreket til, og slått. Men på grunn av respekten man hadde for legevitenskapen, var det ikke sosialt akseptert å tale makta imot. Dette kalles for paternalisme. I dag har vi flere rettigheter, og vi vet mer. Men fødselstraumer er fortsatt helt reelt.

Dette handler ikke egentlig om fødebrevet. Dette handler om gamle tradisjoner, og om det som har formet vår bevissthet rundt kvinner. Ser vi til historien er det ganske enkelt: « … Kvinner skulle være smålåtne, stille, lydige og dydige, både i hjemmet og ute i samfunnet …» (Blom et.al, 2005)

Det taler imot normen når vi ytrer oss. For å være sosialt aksepterte, skal vi helst smile og være takknemlige for det vi får. De fødeklare kvinnene må også få snakke høyt. Det er en lovpålagt rettighet vi har; Samtykke og autonomi, heter det. Og takk og lov for at jeg kan få ha rett til å bestemme over kroppen min! Og takk og lov for overlege Tilde Broch Østborg fra samme klinikk, som tok til ordet og påpekte hvor viktig fødebrevet er som arbeidsredskap.

Denne debatten belyser et sentralt problem som stikker dypt: Samfunnet forstår for lite av hvor kompleks kvinnehelse er, og hvor mye vår psykologiske bagasje kan påvirke og trigge fram vonde opplevelser under fødsel. Vi har også til gode å forstå hvor fundamentalt omveltende en fødsel kan være, og hvor ødeleggende en traumatisk fødsel kan være for en kvinnes liv.

I stedet for å angripe fødekvinner, tenker jeg at vi skal skjerpe oss i kommentarfeltet, og gjøre som før: vaske munnen litt med såpe.

« … Det var imot husorden og mannlig autoritet at kvinner var oppkjeftige og stygge i munnen…«. (Blom, et.al, 2005).