Å være ungdom i dag, i tiden vi lever i nå, må være noe av det tøffeste som finnes. Det er press på klær, karakterer, utseende, popularitet, penger, det rette merket på sekk, sko, dyre ferier … For ikke å snakke om sosiale medier og alt man «må» leve opp til for å passe inn, være perfekt. Men hva da, når man faller utenfor dette? At man ikke er modellen hva kropp angår? Ikke har de mest populære vennene? Ikke har råd til de dyre klærne? Har råd, men ikke ønsker å være med på merkejaget? Vil være med på fest, men er ikke interessert i rusmidler, sex, slåssing og sladder? Hva om man ikke følger febrilsk med hva som skjer på snap? Insta?

Det som skjer, er at man blir usynlig. Ikke nødvendigvis mobbet, man blir bare rett og slett ikke lagt merke til. Aldri invitert med på noe, står og lytter til andre som legger planer man aldri blir invitert med på, gjerne rett foran nesa på en. Man ser ikke de usynlige, de som kjemper hver dag bare for å holde hodet over vann. Som mønstrer all energi bare for å stille opp, for bare å bli ignorert og være usynlig. Det slår inn en forsvarsmekanisme: «det er ikke så farlig, jeg hadde ikke lyst til å være med uansett». Man er trygg da, blir ikke såret, fordi man ikke blir lagt merke til, ikke blir inkludert … Hva gjør man videre da? Fortsetter samme veien? Det er jo ikke noe vits å gjøre noe likevel, de sier jo bare nei? Så, man fortsetter å være usynlig.

I dagens samfunn har man sett hva som kan skje, hvor ille det kan gå. Senest i disse dager står det en lang artikkel om en gutt som falt så mye utenfor at han begikk drap, for selv å ta sitt eget i fengsel … Dette er det ekstreme utfallet, de fleste tilfeller ender «bare» med depresjon … isolasjon … ensomhet … mister livsglede … sårhet … vondhet … desperasjon etter å bli lagt merke til.

Hvordan lærer man et samfunn av barn og unge å se rundt seg? Ta vare på de rundt seg? Få med de som faller utenfor? De som jobber etter for å bli sett? De som ønsker seg en invitasjon mer enn noe annet? De som ikke vil være usynlige?

Jeg mener vi voksne her har en jobb å gjøre. Vi må prate sammen, være åpne, tørre å ta de ubehagelige pratene, støtte de som trenger det, ensomme eller ei. Det må jo være oss voksne/foreldre som har en jobb å gjøre. BÅDE de med «usynlige» barn, men kanskje i enda større grad de med «synlige» barn som tilsynelatende har lykkes, som har det bra.

At mine barn blir gode voksne er jeg sikker på, i det minste håper jeg det. At ungdomstiden er kjip, gjelder de fleste. Noen dager er bra, andre er noe ordentlig dritt. Det vet vi. Men nå er det på høy tid å ta oss sammen, løfte blikket.

Mitt ønske og min oppfordring; vær åpne! Det har lenge vært et godt fokus på voksen mental helse. Ungdom sliter også og det trenger og fortjener å få litt lys. Det er helt nødvendig! Ungdom trenger å vite at de ikke trenger å sitte i ensomheten alene. Mange faller utenfor, og med dagens sosiale medier og angst for å skille seg ut, blir det flere og flere. Vi voksne må prate sammen og med de unge, være åpne, tørre å ta de ubehagelige pratene, støtte de som trenger det, ensomme eller ei. Det er tross alt vi som er foreldrene.

Har man barn/ungdom som fungerer bra sosialt, som ikke faller utenfor, som har tid å bruke på andre ting enn å se på reels av videoer på sosiale medier? Da har man en gylden anledning til å lære de verdien av å hjelpe de rundt seg, at de kan gjøre livet til noen som sliter bare bitte litt bedre.

Det er ikke godt for noen å stå alene! Våkne! Se rundt deg! Er det noe du kan gjøre for å gjøre dagen bare bitte litt bedre for noen andre? Gi et smil til noen du ikke kjenner? Jeg vet dette er en klisjé, men likevel gjeldende: Alle slåss en kamp du ikke vet noe om, vær snill! Alltid!